Det reises krav og forhåpninger om en annen utenrikspolitikk for Norge hvis det blir et regjeringsskifte til høsten. Men endringene vil i tilfelle bli kosmetiske, om ikke en bevegelse for fred og solidaritet blir svært sterk.
I EU-saka er Ap troendes til å bryte ut og gå inn for å sende en ny EU-søknad hvis meningsmålingene skulle legge seg på et stabilt, høyere ja-nivå. SV har varsla at de ikke vil kreve Norge ut av Nato, som vil bety at Norge fortsatt vil være involvert i flere av USAs prosjekter verden rundt. Kristin Halvorsen har vært på inspeksjonstur i Afghanistan og lovprist den norske militære innsatsen, på tross av at samrøret mellom Natos sikkerhetsstyrker ISAF og USAs Enduring Freedom blir tettere og tettere. Når det gjelder Irak, vil SV-ledelsen fortsatt nøye seg med å protestere for all verden, men følge med på ferden, når Ap og SP krever oppbakking av Nato-innsatsen der. Bjørn Jacobsen, SVs utenrikspolitiske talsmann, skrøt i en appell på en demonstrasjon i Oslo 12. april av den "fredelige ordninga" kurderne i Nord-Irak hadde fått til, sjøl om han må vite at den er tufta på amerikansk okkupasjonsmakt.
Hva en ny utenrikspolitikk måtte dreie seg om, illustreres ved den debatten som har oppstått etter utspill i Dagbladet fra AP-Jagland og SV-Djupedal/Jacobsen om begrepet "uavhengig utenrikspolitikk". Norges utenrikspolitiske linje er å søke innflytelse på den internasjonale arenaen gjennom lagspill med stormaktene, dvs EU og/eller USA. Jagland forsvarer sjølsagt denne linja og harselerer over de to fra SV, som han mener vil parkere Norge på tribunen, redusert til å komme med iltre tilrop.
Slik tenker og snakker en mann som tror at Norge har tjent palestinernes sak ved å bidra til å få dem med på avtaler som hele tida har vært i USAs interesse. Men sjøl om SV/SP skulle klare å hindre Jagland i å bli utenriksminister i en ny samarbeidsregjering, er det illusorisk å tro at den nye regjeringas utenrikspolitikk vil avvike særlig fra det hovedsynet han uttrykker. Da Jan Egeland var inne i Midtøsten-diplomatiet, jobba han for å få palestinerne til å oppgi kravet om Øst-Jerusalem som hovedstad i Palestina. Finurlig var han med på å innlemme forstaden Abu Dis i Jerusalem og plassere regjeringskontorene der. Sjøl med SV-er Erik Solheim som ny UD-sjef ville hovedkursen ligge fast.
Det blir ikke vesentlige endringer uten et sterkt folkelig press nedenfra. Før og ikke minst etter valget må kravene reises: Ingen EU-søknad! Nei til deltakelse i USAs kriger!
RV på Stortinget vil ikke være gift med AP, slik SV og SP vil. RVs uavhengighet vil gjøre partiet i stand til å kjempe for en norsk utenrikspolitikk uavhengig av stormaktene, og for å være et talerør for solidaritet med det palestinske, irakiske og afghanske folket.