Jens Stoltenberg ønsker å drive et kynisk spill med arbeiderpartifolk som er mot EU. Det viste han på Europabevegelsens landsmøte, der han holdt tale.
Ifølge Nationen 14. mars sa han: - Det er viktig å ha nei-folk i Ap: For det første fordi de blir jafolk. Og viktigst: Fordi Ap også må få stemmer fra EU-motstandere, hvis det skal bli flertall for partier som vil ha EU-medlemskap på Stortinget.
- Nei-folk vil være bundet av vårt landsmøte. Hvis landsmøtet sier ja, vil alle partiets nei-folk stemme for å søke om EU-medlemskap.
Mot dette ble det opprør i Ap. Riktignok ikke fra Trond Giske og noen til. De synes partipisk er greit nok. Men mange andre protesterte.
Da svarte Stoltenberg at eksklusjoner kunne være en reaksjonsmåte mot dem som ikke føyde seg. Han fikk såpass mye motbør at dette ikke ble noen sak på Ap sitt landsmøte i april.
Nå er riktignok Arbeiderpartiet et ja-parti. Men det er nokså kynisk å bevisst få inn nei-folk for å få mange stemmer, for deretter tvinge dem til å sende søknad om EU-medlemskap. Som den naturligste ting av verden.
SV har også et vedtak som skal binde EU-motstandere til å stemme mot sin overbevisning. SV som parti sier nei til EU. Men ledelsen har også ja-folk. Derfor framstår ikke SV-ledelsen som ei sterk kraft mot EU-medlemskap lenger, sjøl om enkeltmedlemmer av SV gjør det. Som et ledd i å holde ledelsen samla, har partiet vedtatt at alle deres stortingsrepresentanter skal stemme ja hvis ei rådgivende folkeavstemning viser mer enn 50,1 prosent ja. Dette på tross av at Stortinget skal gjøre sine sjølstendige vurderinger, og at en ikke endrer Grunnloven med mindre enn 2/3 eller 3/4 flertall. Så når du tror du stemmer på nei-partiet SV, kan det vise deg at stemmen din går til ja-sida.
Senterpartiet (og RV) står fast og stemmer nei på Stortinget. Senterpartiet blir lillesøster i en eventuell ny regjering.
Ny søknad om EU-medlemskap blir sendt når AP (og Høyre) synes at det har vært en lang nok periode med ja-flertall i folket.
Nå ser det ut til at Stoltenberg må vente lenge. Imens bruker han tid på å tøffe seg hos Europabevegelsen med å fortelle hvor villig han er til å misbruke nei-folk, både blant velgerne og i sitt eget parti.