Pensjonskommisjonen regner med at samfunnsøkonomien vil vokse omlag halvparten så fort de neste femti åra som de siste femti. Den tror vi vil utvikle teknologien, øke produktiviteten og utnytte arbeidskrafta halvparten så godt framover.
Dette er et pessimistisk syn. Men ser vi på utviklinga av BNP-veksten de siste 45 åra, stemmer det at veksten virkelig avtar for hvert tiår. Sett i et slikt lys, er Pensjonskommisjonens spådom vel optimistisk!
Tenk deg at en bedrift innfører ny arbeidsbesparende teknologi og dermed øker produktiviteten. Hva får bedriften til overs, hvis den ikke ekspanderer voldsomt? Arbeidskraft, som dyttes ut. Hvis andre bedrifter trenger arbeidskraft, er det jo ikke noe problem. Men hvis ikke behovet for arbeidskraft øker i samme tempo som utviklinga av produktiviteten og produksjonen, får vi en økende mengde arbeidere som blir overflødige.
Da har bedriftene løst sine problemer med for mange arbeidere ved å gi problemet til samfunnet. Det vil si - til arbeiderne, men nå som skatte- og avgiftsbetalende samfunnsmedlemmer, som skal fø på sine egne ...
Det er nettopp det som skjer over hele verden. Enten vi snakker om store fattige Kina med over 150 millioner arbeidsløse (antakelig atskillig flere) eller rike lille Norge.
Dette godtar ikke folk. Derfor blir det opprør. Også i Norge. Det vil være en stor seier å klare å beholde dagens ordninger, både når det gjelder pensjon og arbeidsmiljølov! Men vi kan bare sikre en varig positiv løsning på velferden i et samfunn som evner å utnytte sine samla ressurser. Den viktigste ressursen er arbeidskrafta. Det er nødvendig med et samfunn som arbeider planmessig med å utvikle produktiviteten slik, at det tjener vanlige folk og er i pakt med naturens bæreevne. Da trenger vi et sosialistisk samfunn.
Folkepensjonen var en av de store reformene som ble gjennomført i ei tid da sosialismen fortsatt var på offensiven internasjonalt. Flertallet av sosialistene i Norge trodde at man kunne reformere seg inn i sosialismen og at kapitalismen var blitt krisefri. Nå en liten generasjon seinere ser vi at de tok feil. Over hele verden har kapitalismen stadig større problemer med å fungere, og over hele verden angripes pensjonssystemene og velferdsstatene. Det som er vunnet, må forsvares, men et varig forsvar forutsetter at dagens system forsvinner. Enhver regjering som kun har som mål å administrere dagens kapitalisme, vil nødvendigvis komme i motsetning til vanlige folks interesser etter hvert som systemet går i stå.