Det er ikke arbeiderkvinnene og kvinnedominerte fagforeninger som krever at kvinnene skal gi fra seg en tredel av svangerskapspermisjonen. Kravet kommer først og fremst fra folk i det nye, fleksible sjiktet, og talspersonene er først og fremst menn.
Stadig flere fedre bruker de fire ukene av permisjonen som er forbeholdt dem. Det er ei god utvikling. Far kan i dag ta 33 uker, hvis mor og far er enige om det. For at valget skal bli reelt, er det nødvendig å endre reglene, slik at far får tjene opp retten til betalt permisjon ut fra sitt eget arbeidsforhold, ikke mors, og at taket på utbetalinga (6 G) fjernes for begge.
Vi må ikke glemme at fødselspermisjonens bakgrunn og mål er å styrke den lønnsarbeidende, fødende kvinnens mulighet til å gå tilbake til arbeidet sitt. Klasseperspektivet er viktig. Med visse forbehold kan vi si at arbeiderkvinner gikk ut av arbeidslivet, når de fikk barn og gifta seg. Dette var vanlig i Norge i flere tiår til begynnelsen på 1970-tallet. For hvor skulle de gjøre av barna?
Kvinner med bedre råd har kunnet betale for "pike", som bodde i huset og tok barna. Kvinner med utdanning kunne i mye større grad beholde arbeidet sitt sjøl om de fikk barn. Men også de har hatt behov for en svangerskapspermisjon.
Da flere hundre tusen kvinner ble trukket ut i lønnsarbeid på 70-tallet, fikk vi ei arbeidskraft som fødte barn. Kampen starta umiddelbart for å få en lengre permisjon enn tre måneder (og gratis barnehager til alle barn). Kravet om å kunne være økonomisk sjølstendig stod sterkt.
Permisjonen kan gjøres alt for lang, to-tre år, for å holde kvinnene ute fra lønnsarbeidet, slik at mennene kan få det. Den kan også gjøres for kort, slik at det blir for strevsomt å jobbe, og hun gir opp. Derfor må endringer i permisjonen ha ei retning: Lette kvinnens mulighet til å kunne forsørge seg sjøl.
Det er opplagt at kvinner opplever tida etter fødselen forskjellig. Noen har det greit og gleder seg etter en to-tre måneder til å komme tilbake til jobben. Noen har vondt i kroppen, sover lite, har et lite barn fra før, mann som pendler – det er alle variasjoner. Nettopp derfor må kvinnen ha forrang til å bestemme når hun er klar for å begynne å jobbe igjen, slik at det kan gå bra. Derfor er ordninga i Norge god: Mor må ta perm tre uker før fødselen slik at hun ikke er helt utslitt, og seks uker etterpå, så hun sikres et minimum av hvile. Resten kan hun dele eller gi til far hvis det er praktisk. Derfor er det merkelig at det kommer forslag om at mor må ta fire måneder, slik stortingsrepresentantene Heikki Holmås og Audun Lysbakken (SV) har gått i bresjen for (4 til mor, 4 forbeholdt far, men som faller bort hvis han ikke tar dem, og 4 på deling).
Det er vokst fram et stort sjikt av akademikere, heltids politikere og organisasjonsfolk og mange i såkalte frie yrker. Det er folk som i mye større grad enn arbeiderklassen kan bestemme hvordan de bruker tida si. Skrive dokumenter, e-post, ha møter, ringe, gjøre det hjemme, på et kontor, om kvelden, morgen, dagen, ikke torsdag men søndag, være fleksibel. For dem er det ikke alltid bare lett, men mulig, å ha med en liten baby på et møte, skrive litt når baby sover, mor og far flekser med å ta over barnet, du har møte nå, jeg skriver etterpå … De er ikke like avhengig av å ha en ordning som tar utgangspunkt i en jobb som er enten-eller: Enten er du på jobb, eller så er du ikke på jobb. Enten er du på jobb på hotellet og rer senger, eller så har du permisjon og er hjemme til du begynner på jobben igjen.
Det fleksible sjiktets menn har klart å dreie perspektivet fra at kvinnens lønna svangerskapspermisjon skulle lette hennes mulighet til å beholde lønnsarbeidet, til et perspektiv som handler om mannens rett til å være sammen med barn - i hennes permisjonstid -, og det er blitt det viktigste problemet som skal løses. Til og med å forbeholde fire måneder av hennes permisjon til mannen, på en sånn måte at den og pengene faller helt bort hvis han ikke tar den, synes de er greit nok. Klasseperspektivet i dette er at arbeiderkvinnens mulighet til å fortsette i lønnsarbeidet, blir angrepet.
Fedrene må konsentrere seg om kampen for å få opptjene egne rettigheter, ikke forverre mors situasjon i likestillingas navn. Utvid gjerne permisjonen en måned og gi den til far, så får han 8 uker. Behold fleksibiliteten i dagens ordning: 9 uker til mor, 4 (8) bare til far, resten kan deles på alle slags måter. Definer omsorgspersonene til å kunne gjelde flere enn mor og far, og la vedkommende få permisjonspenger ut fra sitt eget arbeidsforhold. Seks timers normalarbeidsdag og barnehager fra barnets dag én, er i denne sammenhengen andre viktige krav.