I London helga 15.-17. oktober samlet Europas sosiale forum (ESF) 20.000 mennesker for å samordne og koordinere kreftene mot krig, okkupasjonen av Irak, EU-grunnloven, nyliberalismen og mange andre viktige saker. Flere hundre seminarer og verksteder tok opp spørsmål fra både sør og nord.
Mest oppmerksomhet fikk likevel konferansens sponsorer. ESF har i London bundet seg opp til økonomisk støtte fra Ken Livingstone, ordfører i London fra venstresiden i Labour, og fra fagforeninger som forsvarer Labour.
Ikke minst kom dette til syne i forbindelse med seminarene om krigsmotstand og okkupasjonen av Irak. Det sterkeste eksempelet var invitasjonen av Subi Mashadani fra Iraqi Federation of Trade Unions, den eneste såkalte fagforeninga som er anerkjent av USAs okkupasjonsregime. Han har turnert Storbritannia som representant for fagbevegelsen i Irak. Subi Mashadani har besøkt en rekke fagforeninger og snakket med britiske medier. Men han har ikke fortalt om hvordan USA daglig dreper og lemlester sivile. Han forteller ikke om bomberegnene over Fallujah. Han forteller om hvorfor det er viktig at USA ikke trekker seg ut.
Men Mashadani møtte motstand. Mer enn tusen mennesker var samlet for å høre på debatten "End the Occupation of Iraq" med blant annet norske Ingrid Fiskaa fra Attac som møteleder, og Mashadani som innleder, flankert av livvakter. Så snart han ble bedt av møteledelsen om å begynne å snakke, reiste mer enn hundre seg opp og ropte "kollaboratører ut", "skam deg"! Resultatet var at den irakiske quislingen ble tvunget til å forlate scenen.
Det er ikke sikkert denne aksjonen var den mest hensiktsmessige. Men ansvaret for hele affæren ligger ikke hos de som reagerte på at en quisling tok ordet, men hos de som inviterte ham. Og ikke minst hos alle de organisasjonene som er uenige med Mashadani, blant annet britiske Stop the War Coalition (Koalisjonen Stopp krigen), som ikke sto i mot presset fra Labour-fagforeningene som ville ha ham med i debatten i England. Vi står igjen med de samme eksemplene som fra Verdens sosiale forum (WSF) i Mumbai, der de store NGOene og indiske statsbærende partier sørget for at motstandens stemmer ble retusjert. Eller fra Lulas Brasil, der neste WSF skal være, og hvor revolusjonære frigjøringsfronter som FARC i Colombia blir utelukket.
Spørsmålet om den nye EU-grunnloven gjennomsyret også debattene. Den avsluttende erklæringen fra ESF lanserer 19. mars som en internasjonal markeringsdag mot forslaget til ny EU-grunnlov som skal vedtas i Brussel 22.-23. mars 2005. Men her ser vi og at ESF setter seg selv i ei klemme. Forumet nekter å forholde seg til det klare spørsmålet folkene i Europa står ovenfor: For eller mot EU-grunnloven i seg selv. Igjen demonstrerer ESF at ledelsen av forumet trekker de sosiale bevegelsene vekk fra de viktige spørsmålene arbeiderklassen og folk flest står ovenfor.
Dette synliggjør det største problemet for de sosiale forumene: at ledelsene demper den folkelige motstanden mot krig og nyliberalisme. I London kom dette til uttrykk ved at det britiske Socialist Workers Party (SWP), som var en av de ledende kreftene på forumet, ikke tar konsekvensen av egne standpunkter. SWP hevder å støtte motstandskampen, men lot forumet være avhengig av krefter som i dag jobber for okkupasjonen. Lærdommen er at hvis du er mot okkupasjonen, må du også støtte motstandskampen.
Neste ESF skal være i Aten. Der er både motstanden mot EU og støtten til frigjøringskampen i Irak sterk.