På 1990-tallet skjedde det ei omlegging av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet. De eksisterende og forventa forsvarsplanene har som mål å styrke Norges evne til å sende militærmakt utafor landets grenser, for eksempel til Afghanistan og Irak.
Omlegginga har ført til ei radikal svekking av evnen til å forsvare eget territorium mot en utenlandsk invasjon. En viktig årsak er den servile holdninga overfor USA og EU hos den politiske, økonomiske og militære eliten i landet. For den er det vesentlige å ha militær mulighet til å flytte fram norske økonomiske og politiske posisjoner. Ikke å opprettholde landets sjølstendige uavhengighet.
Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig der to av tre konstellasjoner er representert: USA, sentraleuropeiske land (EU) og Russland. Sånn var det i hele det forrige århundre. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har bare økt, ettersom stor sjø- og luftmobilitet blir stadig viktigere i krigføringa.
Norges betydning har i hovedsak ligget i at vi er et mulig brohode, et "hangarskip" med strategisk betydning for partene i en krig. Vår posisjon gjør at de krigførende må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium, som er essensielt når det gjelder sjø-, luft- og elektronisk kontroll med Nordatlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.
I dag er også Norges rolle som energileverandør (olje, gass og elektrisitet), av et så stort omfang at mottakerlanda på kontinentet vil ha eget behov, særlig ved krise og krig, av å sikre seg fortsatte leveranser. Også vår posisjon som matprodusent (fisk) vil være viktig.
En politikk for et uavhengig Norge må ha en forsvarspolitisk linje for et effektivt anti-invasjonsforsvar. Skal vi stå nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må vi ha et troverdig forsvar med evne til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette er et avgjørende premiss for et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar.
Vi er nå inne i en verdensutvikling der kapitalistene ekspanderer sterkt og raskt. Samtidig er det i alle kapitalistiske land et sterkt press for å privatisere offentlige tjenester. Sammenbruddet i den tidligere østblokken har gitt en ekspansjonsmulighet inn i nye områder i et omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på over hundre år. Den kapitalistiske verden har felles interesse av å flytte fram sine markedsøkonomiske posisjoner. Samarbeidet preges likevel av sterk rivalisering stormaktene imellom.
Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU, Japan og Russland om det tidligere Sovjets randstater i Øst-Europa. De konkurrerer med India, Kina og de asiatiske tigrene, som de også ser på som mulig bytte.
Det er nødvendig å slå fast at de endringene som har skjedd på 1990-tallet, og som har ført til aktiv deltakelse av norske styrker i Irak og Afghanistan, ikke skyldes økonomiske begrensninger, men er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarets politiske og faglige ledelse.
Denne ledelsen er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles – til fordel for et internasjonalt ekspedisjonskorps som samtidig skal kunne virke som forsvarselement i Norge mot en fiende som dukker opp. Eksisterende forslag er at de samla militære styrkene i Norge skal skjæres ned fra over 100.000 til 38.000 soldater. Dette forteller noe om troverdigheten til et slikt forsvar over tid.
Norge deltar i okkupasjonen av Afghanistan og Irak. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning til USA og EU. På den andre sida har overklassen i Norge egne mål. De enorme oljeinntektene som er samla på statens og på private hender, fører til behov for videre ekspansjon. Klarest kom dette til uttrykk fra daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg i et innslag i Dagsrevyen i september i 1996. Han var på besøk i Baku og pekte utover området med noen av verdens største, ennå uutnytta oljekilder, mens han sa: "Det er et merkelig skjebnefelleskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det."
Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utenlands.
Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka.
De vestlige alliansene bygger nå opp sammensatte ekspedisjonskorps for å sikre sine interesser rundt i verden. De ulike landas styrker må tilpasses dette, og det kreves i stadig større grad "plug and play"-kompabilitet, for å bruke et datauttrykk. Vi har dermed fått et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave.
Samtidig er tjenesteinnholdet politimessig: Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon, patruljering i byer og etter vei. Denne omforminga av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Et militærapparat egna som ekspedisjonskorps er mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner har gått på bekostning av denne treninga.
De siste langtidsmeldingene for forsvaret og det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene, har en viktig begrunnelse for å bygge opp et ekspedisjonskorps. Med mine ord lyder det slik: "En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser."
De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon har et utall av politiske og nasjonale motsetninger. De ulike kapitalistiske landa spiller på dem for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens, uro og krig i de områdene de opererer i.
Vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak. I slike situasjoner vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og angriper til forsvarer. Denne analysen stiller verden fullstendig på hodet. Men den er perfekt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner vår vilje, mens vi plyndrer deres verdier.