Nytt angrep på arbeidsmiljølova:
Kast forslaget på bålet!

Ebba Wergeland intervjua av Johan Petter Andresen

Til innholdslista for akp.no nr 4, 2004 ||| Til AKP si heimeside


20. februar 2004 la det såkalte arbeidslivslovutvalget (ALLU) fram si innstilling. Utvalgets flertall vil svekke arbeidsmiljøloven på avgjørende områder.

Vi har intervjua Ebba Wergeland, som er sentral i kampen for å forsvare arbeidsmiljøet og folkehelsa i Norge, og mangeårig medlem av AKP. Hun er lege og spesialist i Arbeidsmedisin. Vi spør både om bakgrunnen for innstillinga og konsekvenser.

En viktig lov

akp.no: Hvorfor er arbeidsmiljølova viktig for vanlige arbeidere?

Ebba: Arbeidervernlovene ble laget for å hindre arbeidsgiver, eller med et riktigere navn arbeidskraftkjøperen, i å bruke styringsretten på bekostning av arbeidernes helse og velferd. Historikeren Edvard Bull har sagt at arbeidervernlovenes utvikling gjenspeiler framveksten av arbeiderklassen. De er blitt til gjennom en mer enn hundre år lang historie av fagorganisering og klassekamp. Det begynte med 14 dagers oppsigelsesfrist og begrensninger i barnearbeidet. Etter hvert kom normalarbeidsdagen og bedre oppsigelsesvern. Arbeiderklassen drømte om sosialismen. I stedet fikk vi lover som begrenset handlingsrommet for dem som eide produksjonsmidlene. Arbeidervernlovene betydde også at arbeidsmarkedet delvis ble lovregulert. I stedet for at den enkelte arbeider forhandla direkte med kjøperen, arbeidsgiveren, om arbeidstid og andre arbeidsvilkår, eller at ei fagforening og en arbeidsgiverorganisasjon forhandla om det samme, satte loven bestemte standarder.

Tariffavtaler eller lov?

akp.no: Hvorfor holder det ikke med å ha gode tariffavtaler?

Ebba: Historisk var det selvsagt et stort framskritt da arbeiderne organiserte seg og fikk kollektive avtaler. Men tariffavtaler er bare sikra gjennomslag der det er ei sterk forening som kan sette makt bak. Siden tariffavtalene ikke dekker alle arbeidstakere, er det mulig for arbeidsgiver å inngå dårligere avtaler med uorganiserte, slik at avtalene undergraves.

Det er utvilsomt bedre for arbeidstakerne å sikre sine rettigheter i lovverket. Det er svært uheldig at samfunnets arbeidstidsbestemmelser, skiftordninger og hviletid, som har så mye å si for helse og sikkerhet for oss alle, skal være avhengig av styrkeforholdet i arbeidsmarkedet. Mitt inntrykk er at sterke krefter i EU vil ha lovbestemte arbeidsmiljøkrav ned på et absolutt minimum, og at arbeidsmiljøet ellers skal bestemmes av markedet, i forhandlinger med den enkelte ansatte eller med fagforeninger. Det betyr godt arbeidsmiljø for den etterspurte arbeidskraften, og dårlig arbeidsmiljø hvis du er lett å bytte ut. Vi ser jo dette allerede med dagens lov, men ALLU-flertallet og andre vil ha mye mer av det.

Rammepreget arbeidstid

akp.no: Alle i ALLU er enige om at det skal være en "mer rammepreget regulering av arbeidstidsreglene". Fagforeningsrepresentantene mener at dette ikke må innebære en forringelse av nåværende lov. Henger dette på greip?

Ebba: Dette er vel et eksempel på hvorfor slike utvalg blir nedsatt. Man setter "partene" sammen med "nøytrale" ressurspersoner som det så vakkert heter - i ALLU var det stort sett departementsrepresentanter som jo må snakke regjeringa etter munnen. Arbeidstakerrepresentantene føler lett at de ikke kan krangle på hvert komma, og hvis de sover et øyeblikk i timen, kommer det inn slike formuleringer. For i slike utvalg er det alltid overklassens språk og virkelighetsoppfatning som gjelder, og som andre må lære seg å ta etter .

Rammepreget regulering tjener selvsagt den sterkeste parten, og mer rammepreg kan ikke bli annet enn "en forringelse av dagens lov". Klare, detaljerte grenser vil derimot tjene den svakeste, for de er lette for alle å kontrollere. De kan bli litt firkanta og upraktiske i blant, men det kan løses med unntaksregler. Et eksempel på overgang til rammepreget regulering er endringen i overtidsbestemmelsene som regjeringa gjennomførte i fjor. Da fjerna man de detaljerte bestemmelsene om tillitsvalgets rolle når bruken oversteg 10 timer overtid i uka og 25 timer i måneden. I stedet sitter vi igjen med helt allmenne regler om at arbeidstida ikke må utsette folk for uheldig belastning, helse- eller sikkerhetsrisiko.

ALLU-flertallets lovforslag er tilpasset det harde konkurranseklimaet som politikerflertallet i Norge ønsker, og åpner for at arbeidsdagen tøyes utover menneskers normale tålegrenser. Arbeidsgiver kan avtale med den enkelte og/eller ei fagforening nesten ei hvilken som helst arbeidstid. Utfallet avhenger av om arbeidskraftkjøper eller arbeider har den beste forhandlingsposisjonen. Og av hvilke andre goder som legges i potten, først og fremst penger.

Mindre fagforeningskontroll

akp.no: Hvilke konsekvenser vil flertallets forslag om mer fleksibel arbeidstid med mindre fagforeningskontroll ha?

Ebba: Over tid vil en uhemmet konkurranse føre til at de mest ekstreme arbeidstidene slår igjennom overalt - enten den enkelte arbeidsgiver ønsker det eller ikke. Vil du ikke drive med nattskift eller 48 timers uke der det er mulig etter loven, taper du i anbudsrunden. Og for de ansatte betyr det selvsagt at den som viser størst "overtidsvilje", har tryggest jobb i nedbemanningstider.

akp.no: Hvilke grupper tror du vil rammes hardest av disse endringene?

Ebba: Lange arbeidsdager vil først og fremst presse ut de eldste fra arbeidslivet, pluss dem som har helseproblemer eller stort ansvar utenfor jobben. Omsorgsansvar for barn for eksempel. Hvis de ikke kan ta deltidsjobber eller gå av med førtidspensjon, vil det gå utover helsa deres i stedet, og utover familie og unger de har omsorg for. Og mest utsatt blir de som oftest har både tungt arbeid, for få pensjonspoeng eller for lav timelønn, og omsorgsansvar. Det vil sin kvinnene. Tøyning av arbeidsdagens lengde betyr at flere kvinner enn i dag vil jobbe helsa av seg.


Historikeren Edvard Bull, som har skrevet første bind i Arbeiderbevegelsens historie (Tiden) har en lærerik beretning fra 1830-tallet på Røros Kopperverk. Ledelsen ville gå bort fra det gamle lønnssystemet som tok litt hensyn til folks alder og helse, med daglønn for de eldste og en moderat akkordordning for de yngre. De ville øke utbyttingen ved å innføre systematisk akkordlønn for alle. I begynnelsen møtte de sterk og samlet motstand men etter hvert oppdaget noen av de sterkeste at de kunne tjene betydelig mer på denne måten. Bull skriver at det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne.

De lærte å tenke på en måte som passet den kapitalistiske driftsmåten. Pengene ble mer enn før alle tings mål. De avveide ikke lenger fordelene ved å tjene penger mot fordelen ved å ta det litt med ro. De slet alt de orket. "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp," skriver Bull, "de  mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste!" Produktiviteten per arbeider økte, men det gjorde også dødstallene i gruvene.

Personlig arbeidstid?

akp.no: Flertallet i utvalget vil gi fagforeningene mindre innflytelse. Den enkelte ansatte skal kunne avtale mer direkte med sjefen når hun skal jobbe. Dette høres jo mer demokratisk ut enn at noen der oppe skal bestemme på vegne av den det gjelder. Hvorfor er du mot å styrke den enkeltes frihet til å velge arbeidstida si sjøl?

Ebba: Det er vel litt mye å kalle det en ny rettighet. Retten til å velge når arbeidsgiver sier du kan velge, har alltid vært der. Men til nå har loven satt klarere grenser for hvor mye du kan avtale å jobbe. Det var for å gi dem som trengte det, muligheten til å si nei takk uten å bli altfor uglesett. Når det gjelder å kalle individuelle avtaler for "større frihet", synes jeg LO/YS/UHO har svart svært godt i innstillingen. Overgangen til individuelle avtaler gir ikke mer frihet, men betyr tvert imot en overføring av makt fra arbeidstakerne til arbeidsgiver, sier de.

Fleksitid, slik det praktiseres i dag, er bare mulig for visse yrkesgrupper. Det oppfattes oftest som en fordel for begge parter, men ordninga blir også misbrukt der det burde vært beregnet og betalt som overtid i stedet. Mange som har jobber der forsinkelser går utover tredje person, jobber lange dager for å få sakene unna, til dels mer enn de rekker å avspasere. Det vil si gratis overtid. Utvalget går inn for individuelt avtalt fleksitid, det er som all annen individualisering av avtalesystemet et skritt tilbake til arbeidervernlovenes barndom, ikke et framskritt.

Retten til å svekke rettighetene

akp.no: I dagens arbeidsmiljølov kan ei fagforening som er medlem i en hovedorganisasjon eller et forbund som har mer enn 10.000 medlemmer lage avtaler om arbeidstid som er dårligere enn lovens minstekrav. I innstillinga går fagforeningsrepresentantene inn for at bedriftenes behov for økt fleksibilitet blir løst gjennom kollektive avtaler på forskjellige nivåer. Det kan virke som om fagforeningsrepresentantene i ALLU åpner for at minstebestemmelsene om arbeidstid i en framtidig lov kan avtales på lavere nivå enn det som er tilfellet i dag. Hvordan stiller du deg til disse ideene?

Ebba: Det er en rar tanke at fagforeningene skal få mer makt gjennom å kunne forhandle fram dårligere vern enn det loven tillater. Helt fram til 1990-tallet var det slik at loven var minstestandard på alle områder. Men så snek det seg inn at en kunne sette hele arbeidstidskapitlet til side i forhandlinger. Det betyr å undergrave loven.

Det skyldes ei merkelig oppfatning om at det er en rettighet å få jobbe mest mulig uten lovvern. Det snakkes for eksempel om "rett" til å jobbe overtid. Det er i så fall den sterkestes rett, og det går utover alle dem som ikke kan eller orker å jobbe så mye. Jeg skjønner dem som har boliglån. Men det er boligprisene det bør klages på, ikke manglende "rett" til å overtidsjobbe for å klare avdragene.

Over hele EU har de erstattet lovgrenser med "større makt til fagforeningene". Og vi har lært å tenke på en måte som passer kapitalismen, mange foreninger avveier ikke fordelene ved tilleggene mot fordelene ved å begrense arbeidstida. En klok tillitsvalgt i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund sa det ganske godt: "Vi må lære å se på skifttillegg som vi ser på tilleggene for å håndtere helsefarlige kjemikalier." Det samme kan sies om andre ulempetillegg som ellers lettvint rydder vei for "fleksibilitet uten grenser".

akp.no: Flertallet i utvalget foreslår at den enkelte arbeider skal kunne avtale overtid eller "merarbeid" direkte med sjefen, og også avtale seg vekk fra overtidsbetaling og avspasering og større mulighet enn i dag til gjennomsnittsberegning av arbeidstida. En arbeider kan da jobbe 78 timer per uke i 10,5 uker uten å bryte loven. Utvalgets leder argumenterer med at en mer rammeprega lov vil gi større valgmuligheter for den enkelte.

Ebba: Arbeidsforholdene skal være levelige for alle. Det motsatte av kapitalismens konkurranseideologi er å sikre at alle kan henge med. Det er å ta like mye hensyn til den bakerste som til vinneren. I dag vinner du, i morgen er det du som trenger støtte fra de andre. Det finnes lange tradisjoner for at arbeidslag hjelper hverandre, den ene har erfaring og arbeidsteknikk, den andre har krefter. Men hvis bare kreftene og tempoet får bestemme, blir det ikke plass til andre enn de sterke - og bare så lenge de forblir sterke. De "unge og sterke", som vil jobbe litt ekstra, stemmer ut alle andre fra arbeidslivets Reality.

Slutt på skift og turnus?

akp.no: Flertallet i utvalget vil sløyfe dagens detaljregler om redusert arbeidstid ved skift og turnus. I stedet foreslås en generell bestemmelse om at krevende arbeid bør gi rett til forkorta arbeidstid. Dette kan vel brukes til å si at folk som jobber skift ikke skal ha kortere arbeidsuke, fordi deres situasjon ikke er så slitsomt?

Ebba: Det ser ut som om de ønsker at den enkelte arbeider skal kunne forhandle med arbeidsgiveren om sin skift- eller turnusordning, og dermed forhandle fram dårligere løsninger enn de minstetidene loven har i dag.

Mer midlertidig

akp.no: Utvalget vil ha et mer fleksibelt arbeidsmarked, med lettere adgang til midlertidige ansettelser, litt lettere å sparke folk osv.

Ebba: Hvis det blir lettere å ansette midlertidig, det vil si uten normalt oppsigelsesvern, vil nok mange arbeidsgivere velge dette som standard. At det skulle bli lettere for mindre etterspurt arbeidskraft å få jobb, høres rart ut. Fortsatt vil vel de første i køen av jobbsøkere få jobb først. Det blir ikke spesielt mye lettere for den som er rangert som nummer 10.

Det er ikke bare i Norge at det blir framstilt som et framskritt å ta bort oppsigelsesvernet. Da jeg var i Egypt nylig, var det også en visepresident fra Verdensbanken der, Michael Klein. Han fortalte egypterne at færre lover ville gi bedre butikk. Blant annet måtte Egypt skynde seg å få en bedre "oppsigelsesfleksibilitetsindeks", som han kalte det (Flexibility of Firing Index). Det måtte bli lettere å si opp folk. Nå tapte de håpløst i konkurransen med Hong Kong, Saudi-Arabia, Marokko og andre det var naturlig å sammenlikne seg med, sa Verdensbanken. Etter det jeg hørte, forsvinner nå Egypts siste rester av oppsigelsesvern. Og den som søker jobb, kan uansett erfaring bli tilbudt lærlingkontrakt - lav lønn og ingen rettigheter. Slik er Verdensbankens oppskrift på vekst og velstand. I Norge er vi bare ved begynnelsen ennå.

Slutt på AMU?

akp.no: Utvalget vil åpne for at de enkelte bedriftene ikke trenger å ha arbeidsmiljøutvalg, men at man kan finne fram til andre samarbeidsmodeller lokalt. Er det ikke bra at man åpner for lokale løsninger?

Ebba: I dagens lov har arbeidsmiljøutvalget atskillig myndighet. Det samme har verneombudene. Hvis lokale samarbeidsmodeller skal være like gode, må de ha samme myndighet. Utvalget tok seg ikke tid til å gjennomgå ordningene for å se om de kunne forbedres, slik LO foreslo. Jeg tror ikke framtida for verneombud og tillitsvalgte i vernearbeidet interesserte flertallet noe særlig.

Det står en del steder at innhold skal flyttes fra lov til forskrift. Det ser ikke bra ut, ettersom det samtidig pågår en stor kampanje med NHO som pådriver for å få færrest mulig forskrifter, mest mulig generelle og uten detaljer. "Forenkling" som det så vakkert kalles. I motsetning til lover, kan forskrifter fjernes eller forandres ganske lettvint.

Hva betyr EØS?

akp.no: ALLU bruker mye plass på å vurdere om dagens lov er i tråd med diverse EU-direktiver. Norge har en EØS-avtale som gjør at vi er underlagt EUs fire friheter: Fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Men kan EU bestemme hva slags arbeidsmiljølover vi skal ha?

Ebba: EU-direktivene setter minstekrav. Vi kan godt ha strengere krav her hjemme, og det var også argumentet i forrige EU-runde når noen advarte mot harmoniseringa. Men andre kan få forsprang i konkurransen hvis norske arbeidere har bedre vernestandard enn kollegene i EU. At vi på lang sikt vinner med bedre folkehelse og mindre sosiale problemer, har de ikke tålmodighet til å tenke over. Her gjelder det kvartalets avkastning og morgendagens børsnotering. For dem som tror at fri konkurranse er veien til paradiset, er det farligere å svekke konkurranseevnen enn å svekke arbeidervernet. Det er til å bli mørkredd av.

Galskapen er heller ikke begrenset til "useriøse". Dagens Næringsliv skrev om Arbeidstilsynet som advarte mot fjerning av overtidsgrenser av hensyn til helse og sikkerhet. Arbeidsministeren sto på sitt, og Stortinget fjerna grensene. Her gjaldt det norsk konkurranseevne. Jernbanetilsynet advarte mot å belønne NSB ekstra hvis de var presise. Det kunne komme i konflikt med hensynet til sikkerheten, sa de. Men Samferdselsdepartementet ville gjøre NSB konkurransedyktig og sto på sitt, i følge Dagsrevyen i alle fall. Punktlighet foran sikkerhet. Nylig hørte vi fra Danmark at SAS slurva med avisingsrutinene for å holde rutene. Punktlighet mot sikkerhet, i den beinharde konkurransens navn.

Kapitalismens konkurranseanarki sløser med folk og ressurser, og innbyr til å slurve med sikkerhet og kvalitet.


Et eksempel er EU-direktivet, et rammedirektiv som bare sette maksgrense for alminnelig arbeidstid og minimumsgrense for hviletid, og dessuten stort sett kan settes til side etter forhandlinger. EU krever minst 11-timers hvile per 24 timer. Dette er allerede for kort for den som har lang reisevei, familie eller omsorgsansvar. På papiret er det en forbedring i forhold til gamle norske minstegrenser på 9-10 timers hvile. Men i praksis blir hviletiden ofte enda kortere, slik erfaringene fra EU-landet Finland viser. I 1997 sto det i nyhetsbladet fra Finlands arbeidsmiljøinstitutt om hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis - fordi de kan oppheves i forhandlinger. De tillot maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså bare 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.

Til bålet!

akp.no: Det er vilje på grunnplanet i fagbevegelsen til å forsvare arbeidsmiljølova, og det er kanskje grunnen til at deres representanter har tatt så mange dissenser. Men både AP, H, Frp, KrF og V ser ut til å støtte mye av flertallets forslag. Hvordan ser du for deg at vi kan slå tilbake dette angrepet?

Ebba: Denne lovrevisjonen er mye mer enn en fagforeningssak. Den åpner for samfunnsendringer som vil få konsekvenser for folkehelse og allmenn velferd. Derfor bør fagbevegelsen se etter allierte utover egne rekker: kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, funksjonshemmedes organisasjoner, pasientorganisasjoner og religiøse organisasjoner. Alle har interesser i denne kampen, som også er en kamp om verdier, om hva slags samfunn vi ønsker.

Norske myndigheter har aldri gjennomført revisjoner av arbeidervernlovene som en samla arbeiderbevegelse gikk i mot. Tradisjonen for partssamarbeid og enighet bak denne typen lovverk er ganske sterk. Forrige forslag til revisjon av arbeidsmiljøloven kom med en tilsvarende utvalgsinnstilling i 1990. Den havna i skuffen uten særlig bråk. Markedsfundamentalistene syntes vel ikke den gikk langt nok.

LO-lederen har beskyldt Bondevik for å mobbe arbeidstakerne hvis han legger dette fram, og sagt at det bør havne i skuffen. Jeg ville nok helst se det brent, for sikkerhets skyld. Men hvis presset nedenfra i fagbevegelsen er tilstrekkelig sterkt og tydelig, vil lederne fra LO, YS og UHO som holdt sammen om dissensene i ALLU, måtte stå fast ved sin motstand mot loven. Selv om stortingsflertall og partifeller lokker med kompromisser og hestehandel. Jeg har godt håp om at vi kan vinne kampen mot disse forslagene. Til skuffen!