Klassesamarbeid for liberalisering

av Johan Petter Andresen

Til innholdslista for akp.no nr 4, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Er ledelsen i Arbeiderpartiet en venn eller fiende i kampen for å forsvare arbeidsmiljøloven?

Min påstand er at LO-ledelsen og AP-ledelsen ikke er prinsipielt uenig i liberaliseringa av arbeidsmiljøloven, men uenige i metode og tempo. Dette kan vi se av det nye forslagets forhistorie.


  • 1977 Arbeidsmiljølov
  • 1999 Bondevik I-regjeringa nedsatte et "arbeidslivsutvalg", leda av Tom Colbjørnsen (Colbjørnsenutvalget).
  • 1999 AOF og LO-ledelsen starta ei arbeidsmiljøkampanje, "Kanal 99". Dette var en opptakt til LO-kongressen i 2001, og meninga var å skape en opinion innad i LO for en ny lov.
  • 2001 LO-kongress der Jørgen Kosmo fra AP-regjeringa forklarte at arbeidsmiljøloven måtte endres.
  • 2001 Etter LO-kongressen. Stoltenberg-regjeringa nedsatte "arbeidslivslovutvalget", ALLU.
  • 2001 Etter stortingsvalget. Bondevik II-regjeringa bekrefta utvalgets fortsettelse.
  • 2004 februar. Innstilling til endringer av arbeidsmiljøloven lagt fram. Høringsfrist 10. juni 2004. Sannsynlig behandling i Stortinget våren 2005.

Aksjonsdag til forsvar for folkepensjonen og arbeidsmiljølova: 19. oktober 2004

God arbeidsmiljølov i 1977

Når arbeidsmiljøloven av 1977 skulle forberedes, var utgangspunktet et fellesprogram mellom Arbeiderpartiet og LO utarbeidet våren 1973. Lovforarbeidet bygde på denne. Det ble ikke nedsatt noe eget partssammensatt utvalg der NHO (som den gang het NAF) var representert og der LO kunne risikere å komme i mindretall, med unntak av kortvarige partssammensatte arbeidsgrupper på avgrensa saksområder. Ingen forslag ble fremma som fagbevegelsen var imot. Tvert imot, flere forbedringer ble foreslått.

AP-regjering med dårlig initiativ

Årets innstilling til ny "arbeidslivslov" svekker arbeidervernet. Den er fremma av et utvalg som Stoltenberg-regjeringa nedsatte i august 2001. Utvalgets leder Ingeborg Borgerud Moen prøver å sier at den innebærer større frihet for arbeidstakerne. På samme måte måtte AP-ledelsen "selge" ideen om en ny lov overfor fagbevegelsen, før de kunne opprette et utvalg som skulle forberede den nye loven. Det skjedde på siste LO-kongress i 2001. Da hadde man varma opp organisasjonen gjennom kampanja Kanal 99. AP/LO-ledelsen lurte med seg en svært skeptisk kongress på å gi grønt lys for arbeidet med en ny lov. Da hadde kommunalminister Jørgen Kosmo brukt sin hilsningstale til kongressen til å love at det kun ville være snakk om forbedringer av lovverket.

Mandat for liberalisering

AP-regjeringa hadde nå skaffa seg ei ryggdekning i LO for en ny lov. Oppgava var å sikre forslag i tråd med borgerskapets behov for liberalisering. Derfor måtte utvalget ha et mandat og en sammensetting som ville sikre dette. Utvalget ble partssammensatt og bestod av representanter fra fagbevegelsen og arbeidskjøpere, pluss fagfolk som lente mest mot arbeidskjøpersida. Lederen har tidligere arbeida for LO, men heller mot arbeidsgiversida og driver nå egen advokatpraksis (Ingeborg Borgerud Moen). Mandatet la også opp til at forslag om fleksibilisering og liberalisering skulle behandles, og flertallsinnstillinga er stikk motsatt av Kosmos løfte til LO-kongressen.

Hva sier AP-ledelsen nå?

De sier at de er mot forslaget om utvida rett til midlertidige ansettelser og mot endra overtidsbestemmelser. Men hva i de nye overtidsbestemmelsene de er mot, har de ikke sagt. Det er gitt motstridende signaler. Arbeidslivsutvalget, et tidligere utvalg, la fram si innstilling til fleksibilisering av arbeidsmiljøloven i 1999. Her gikk AP/LO-ledelsens representant, Evy Buverud Pedersen inn for blant annet følgende: "Utvalget foreslår at det vurderes om rammene for tillatt overtid per uke og fire sammenhengende uker kan økes .."» (Side 96 i innstillinga.) AP-ledelsen sier at de er mot økt bruk av midlertidige ansettelser, men gikk sjøl i spissen for å fjerne forbudet mot inn- og utleie og for frislipp av vikarbyråer. Den sterke motstanden mot pensjonskommisjonens innstilling og arbeidslivslovutvalgets innstilling tvinger AP-ledelsen til å bruke talemåter som får det til å se ut som om de er mot det de er for. Vi får antakelig ikke greie på AP-ledelsens posisjon før ved stortingsbehandlinga våren 2005. Jeg regner med at de vil vurdere situasjonen fortløpende, og snu kappa etter vinden. Det er derfor behov for en svært sterk vind. Et trykk fra grunnplanet i fagbevegelsen. En tilstrekkelig sterk enhetsfront kan kanskje til og med tvinge dem til å stemme mot det de er for.