Hvorfor kunne arbeiderne oppnå en god lov i 1977? Hva er borgerskapets mål i dag? Angrepene på arbeidsmiljøloven tok til så snart den var vedtatt i 1977. Allerede på begynnelsen av 1980-tallet ble arbeidstidsbestemmelsene endra, slik at fagforeninger kunne avtale dårligere arbeidstidsordninger enn dem som går fram av loven. Men den gangen med klare begrensninger.
Bakgrunnen var først og fremst oljeindustrien, som la stor vekt på å få bygd ferdig plattformer på så kort tid som mulig, for å senke kapitalutgiftene og få i gang oljeutvinninga. At oljemonopolene og de store entreprenørene som arbeidet for dem (Aker, Kværner osv.) vant fram, skyldes i hovedsak to forhold som tilfeldigvis opptrådte samtidig: Sosialismens nederlag og kapitalismens vekstkrise.
Sosialismens framgang har betydd mest for forkorting av arbeidstida. Se på de to store endringene fra forrige århundre: 8-timersdagen og 40-timers-uka. Arbeiderklassen i de industrialiserte landa vant først fram med kravet om 8-timersdagen etter den første arbeiderrevolusjonen og dannelsen av Sovjetunionen i 1917.
Man innførte 8-timersdagen i Norge ved lov i 1919, fordi man var redd for at de revolusjonære ville få stor innflytelse. I forbindelse med den store depresjonen på 30-tallet ble det reist en internasjonal kamp for 40-timersuke med hovedbegrunnelse å senke arbeidstida for å avhjelpe arbeidsløsheten. I ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, der arbeidskjøpere, myndigheter og fagforeninger er representert) ble det gjort vedtak om 40-timers uke som må i 1935. I USA var det samme en del av kompromisset mellom de radikaliserte fagforeningene og regjeringa. Likevel, etter krigen var Sovjetunionen den første store staten som innførte 40-timersuka. De ratifiserte ILO-konvensjonen allerede i 1957. Norge fikk førtitimersuke først i 1976.
Vi kan altså se hvor stor betydning den sosialistiske leiren hadde, på tross av alle dens svakheter, for framgangen til arbeiderklassen i vest. Kapitalismen gjenerobra etter hvert de tidligere sosialistiske landa. AKPs mening er at det skjedde lenge før 1989 da Berlinmuren ble demontert. Sosialismens nederlag ga borgerskapet i verden økt sjøltillit og styrke i forhold til arbeiderklassen. Kapitalismen så ut til å seire som system. Men det som ser ut som kapitalens offensiv mot arbeiderklassen, er samtidig desperate krisetiltak fra et svekka kapitalistisk system. Rundt slutten på 1970-tallet måtte de fleste landa gi opp den "mjuke" økonomiske politikken som gjerne gikk under navnet "keynesianisme" eller motkonjunkturpolitikk.
Denne politikken bygde blant annet på forbedringer av vanlige folks levestandard etter hvert som produktiviteten i samfunnet økte. Denne politikken førte ikke lenger til fortsatt vekst, men til "stagflasjon": stagnerende vekst og høy inflasjon).
Den nye politikken, "liberalismen", betyr at det viktigste er å sikre at bedriftenes eiere får størst mulig hjelp fra samfunnet til å produsere så billig som mulig, og at samfunnet må basere mest mulig av sin virksomhet på markedsøkonomi. Liberalismen er gjengs politikk uavhengig av om det er "sosialdemokratiske" eller "borgerlige" regjeringer. Den har ikke løst det kapitalistiske samfunnets problemer med synkende veksttakt, overproduksjon, kronisk arbeidsløshet og manglende stabilitet. Medisinen er nemlig feil. Når store deler av arbeiderklassen er arbeidsløs, når kjøpekraft og levestandard angripes, skaffer kapitalistene seg enda større problemer, folk kan jo ikke kjøpe varene de er avhengige av å selge. Så krisa forverres. Den internasjonale kapitalismen er på vei mot en verdensomspennende depresjon. Det er bare framtidige arbeiderrevolusjoner som kan snu samfunnsøkonomien i rett lei.
Som et ledd i å styrke konkurranseevnen til den enkelte bedriften er angrep på arbeidstida et sentralt middel. I Tyskland har det vært tariffavtalte arbeidstidsforkortinger for ulike grupper av arbeidere ned til 35-timersuke. Men nå i vår har borgerskapet gått til åpent angrep og krever at arbeiderne går opp til 40 timer, eller sågar 42-timersuke igjen. I Norge er nå arbeidstida for de fleste heltidsarbeidende høyere enn i 1980, på tross av den tariffbestemte arbeidstidsforkortinga for deler av lønnsarbeiderne i 1987! (Tidsnyttingsundersøkelsen, Statistisk sentralbyrå). På samme måte som kampen om arbeidstida var sentral i den internasjonale klassekampen for over 100 år sida, bli den sentral også i de kommende årtiene som bereder grunnen for neste (og forhåpentlig siste) bølge av sosialistiske revolusjoner.