Unni Hembre er leder av Norsk Sykepleierforbund avdeling Oslo. Økt liberalisering stiller nye krav til fagforeningene. Internasjonaliseringa av arbeidsmarkedet likeså.
akp.no: Sykepleiere finnes i alle land, og alle land har vel ei godkjenningsordning av sykepleiere. Hvorfor opplever dere problemer med import av sykepleiere?
Unni: Det stilles veldig ulike krav til sykepleiere. På Island har de fire års universitetsutdanning. Andre land har bare utdanning på videregående skoles nivå. Derfor trengs det en autorisasjon for å bli godkjent som sykepleier i Norge. Det er ikke noe problem at det kommer sykepleiere fra for eksempel Latvia, så lenge de kan utføre den jobben som forventes av dem etter norske forhold.
Mens de venter på autorisasjon, kan sykepleiere jobbe på lisens i Norge. Dette skaper en del problemer, for i denne perioden, som kan vare opp til to år, er det arbeidsgiveren som har ansvaret for at de ikke blir satt til oppgaver de ikke er skikka til. Her syndes det. Og dette går ut over pasientene.
De siste åra har vi opplevd liberalisering av inn- og utleie, frislipp av vikarbyråer og omdanning av sykehusa til statsforetak. Denne prosessen åpner for forsøk på å tjene penger på privat "arbeidsformidling".
Et eksempel er fra Latvia: I 2000 tok et privat firma i Trondheim kontakt med de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der. Det foreslo en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge - i første omgang ca. 200 årlig. I Latvia utdannes det ca. 700 sykepleiere hvert år.
Fagforeninga tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere hit fra Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Ingenting av det de var blitt forespeila, så som arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var til stede. Vi hadde et møte med dem for å prøve å hjelpe dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon, og dermed ble ikke søknaden deres behandla. De få som ble behandla, fikk avslag fordi de ikke oppfylte krava. De mangla både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.
akp.no: Det er vel ikke bare sykepleiere fra Baltikum en prøver å utnytte?
Unni: Det er vanskelig for fagforeningene å følge med på alles lønns- og arbeidsvilkår. Særlig har dette blitt vanskeligere med privatiseringa. Private drivere av sykehjem mangler ofte tariffavtaler. De reelle vilkåra til de sykepleierne som kommer fra fattigere land, får vi inntrykk av kan skjules. Vi får meldinger om at det finnes firmaer som organiserer import av sykepleiere fra India og Filippinene og andre fattige land. Hvor mye disse må betale for å få komme hit vet vi ikke, men vi hører rykter om at de betales dårlig. Vi er bekymra for om sykepleiere som er her noen måneder, får tarifflønn, rett og slett fordi de selv mangler kunnskapene om sine rettigheter i Norge.
Vi merker at sykepleiere fra tidligere østblokkland er skeptiske til fagforeninger, trolig fordi hjemlanda ikke godtar uavhengige fagforeninger, pluss at sykepleierne er redde for represalier fra arbeidsgiveren dersom de organiserer seg.
akp.no: Hva gjør dere da for å hindre at de utenlandske sykepleierne blir utnytta?
Unni: For oss er det viktig at vi organiserer flest mulig. Vi har endra vedtektene, slik at også sykepleiere som kun jobber på lisens, skal kunne bli med. Vi har nå over 200 medlemmer av denne typen. Dessuten gjelder det å styrke deres rolle i fagforeninga. På det siste opplæringskurset for tillitsvalgte hadde vi 40 deltakere med åtte ulike nasjonaliteter. Vi prøver også å styrke samarbeidet vårt med fagforeninger i andre land.
Det har alltid vært stor utveksling internasjonalt i sykepleieryrket. Sykepleiere reiser for å utvikle seg på nye felt eller for å oppnå en spesiell kompetanse. Det synes vi er fint. Problemene oppstår når landa som sender ut sykepleiere, sjøl blir ramma av mangel på sykepleiere.
Ta for eksempel Afrika. I flere land har helsearbeiderne høyere dødelighet enn resten av befolkninga på grunn av aids. Samtidig tømmer vestlige land Afrika for kvalifiserte helsearbeidere ved å importere dem for å dekke sin egen mangel.
Vårt hovedkrav er at hvert enkelt land må ordne opp i å skaffe tilstrekkelig med sykepleiere selv, og ikke basere seg på import. I Norge er det over 5.000 utdanna sykepleiere som ønsker å jobbe mer. Og enda flere ville jobbe mer, om yrket var bedre betalt og arbeidsdagen mindre slitsom. Vi mener derfor at myndighetene i Norge ikke må løse underskuddet av sykepleiere ved å satse på import, men heller bedre betingelsene og utdanningstilbudet i Norge.
Jeg nevnte Latvia i sted som utdanner 700 i året og der et firma altså la opp til å importere 200 i året. Det er klart at primærhelsetjenesten i Latvia ville ha blitt ramma dersom dette var blitt realisert. Det er også et tankekors at Filippinene sier at de har et kontinuerlig overskudd av sykepleiere. Hva slags samfunnsregnskap er det som baseres på at man utdanner en mengde sykepleiere, som så blir sendt ut av landet for å få utført yrket?
Det er internasjonalt akseptert at de rike landa ikke må importere helsearbeidere fra fattige land. Dette forplikter også de norske myndighetene. Men jo større del av helse-Norge som blir privatisert, jo mindre gjennomslag vil en slik forpliktelse ha. For med markedet er det overskuddet som styrer, og ikke moralen eller samfunnsansvaret.
akp.no: Så et hovedproblem er at helsesektoren blir gjort stadig mer om til marked?
Unni: Det er sikkert. La oss ta eksemplet med privat drift av sykehjemmene. Når anbuda sendes ut, stilles det ikke krav om at de ansatte skal ha tarifflønn. Et annet eksempel: Ullevål sykehus hadde avtaler med ti ulike vikarbyråer. Men hvem er ansvarlig for at vikarene ikke jobber for mange timer i uka? Dette er bekymringsfullt i forhold til pasientenes sikkerhet. Søvnmangel og tretthet øker risikoen for å gjøre feil.
Nå når sykehusforetaka skal fungere som vanlige bedrifter, snakker alle om lønnsomhet. Men hva er lønnsomt? Er det lønnsomt å ha pasienter som dør fort, fordi dette gir sykehuset størst inntekt? En skummel tanke. Samtidig blir lønns- og arbeidsvilkåra satt under press. Ledelsen sier at de ansatte må være med å sikre driften ved å senke egne krav. Jeg er sikker på at mer marked verken er sunt for samfunnet generelt eller for oss sykepleiere.