I dagens mediestyrte offentlighet er det nærliggende å tenke at organisasjonene ikke lenger spiller noen rolle. Kanskje fem dyktige journalister kan være en god erstatning? Eller e-postlister og Internettet?
De som har et budskap har så visst behov for å være synlig i mediene. E-post-lister og Internettet bidrar til rask spredning av politikk og kampanjer. Men en har også bruk for noe mer enn å bare uttale seg, hvis en vil endre maktforhold. Det trengs organisasjoner. Bare de kan få hundrer og tusener av enkeltmennesker til å dra i samme retning, målbevisst, over hele landet og over lang tid. Kampen for sjølbestemt abort ble vunnet i 1978. Kvinner som Katti Anker Møller og Tove Mohr skal aldri glemmes. Men seieren ble vunnet av tusenvis av kvinner som i tre generasjoner organiserte mødrehygienekontorer, debattmøter, høringer, underskriftsaksjoner, innsamling av penger til hefter og brosjyrer, demonstrasjoner og nye møter.
To folkeavstemninger sa nei til EU. Nei-seieren hadde ikke vært mulig uten at mange tusen folk gjorde litt over lang tid over hele landet. Ordtaket "mange bekker små gjør en stor å" bygger på erfaring fra all slags arbeid.
Vanlige folks kapital er ikke penger eller voldsmakt, men organisering. Demokrati og håndtering av uenighet må en faktisk også ta seg tid til, hvis folk skal bry seg om å bli med i det lange løpet.
AKP sitt mål er ikke mindre enn at kapitalismen skal erstattes med sosialisme og det klasseløse samfunnet kommunismen. Det krever et langsiktig organisatorisk arbeid.
Siden 1990-tallet har borgerskapet forsøkt å få oss alle til å bli individualister, tro på de enkle løsningene og ha forakt for kollektivet, fellesløsninger og organisasjonsarbeid. Du blir ikke medienes yndling ved å jobbe jamt og trutt på grunnplanet i organisasjoner som kjemper mot makta og står på undertryktes side. Du er "underdog" og møtes lett med forakt fra dem som synes de er av et klokere slag. Men du kan til gjengjeld vinne! Neste EU-kamp, for eksempel!