Sekstimersdagen
- bare begynnelsen!

av Jorun Gulbrandsen og Turid Kjernlie

Til innholdslista for akp.no nr 2, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Vinterens store debatt har vært: "Tidsklemma". Er det mulig for kvinner å kombinere barn, familie og jobb? Eller må hun gi opp og forlate jobben?

Smått er ikke nok

Ei løsning som er lansert, er at kvinner kan kjøpe noen til å vaske huset. Noen vil at mannen skal gjøre mer hjemme. Noen vil ha mer permisjon til far.

Vi forstår at noen kjøper husvask. Vi også vet at kvinner gjør mye mer enn menn når det gjelder hus- og omsorgsarbeid, og at ei bedre arbeidsdeling ville lette kvinners liv. Vi vet at mange unge fedre gjerne vil være mer sammen med barn og ta mer permisjon, og vi tror det er bra for alle at de får gjort det.

Samtidig lurer vi på hvem som skal vaske hushjelpas hus. Og du må ha god inntekt for å ha hushjelp. For enslige mødre, med minst penger og mest tidsklemme, er dette ingen realistisk løsning. En mann å dele med? Ikke alle har det. Og vil vi virkelig at et samboerskap skal være forutsetninga for at kvinner med barn skal kunne fungere i arbeidslivet? Mer permisjon til menn? Ja, vi er for. Men ofte er det slik at når mor og far diskuterer hvem som skal være hjemme, blir det henne, for han tjener mest. Gjenstridige arbeidsgivere og dårlige tradisjoner for permisjoner på mannsarbeidsplasser legger også premisser for hva den enkelte kan gjøre.

Folk forsøker å få familie, barn og arbeid til å henge i hop så godt de kan, hver på sin måte. Disse individuelle løsningene er ikke nok. Dessuten vil de fungere dårlig for flertallet - de som ikke har så god råd. Det finnes mange små tiltak, ikke uviktige, men de endrer ikke de strukturelle forholda som gjenskaper tidsklemma om og om igjen.

Seks timers dag

Skal tidsklemma bli borte, må en gå løs på samfunnet! Det første og minste kravet er seks timers normal arbeidsdag for alle. Kvinner har gått i tog for kravet i 20 år. Men selv dette er ikke nok. Barnehagene må være der barna bor, være gode, gratis og til alle. Barn på skole skal heller ikke koste noe. Arbeidsgivere må nektes å plage kvinner som føder, og de må ta inn over seg at barn også har fedre.

Slipp å lage mat hver dag

Vi vil gå enda lenger! På skolen og i barnehagen kan barna få varm mat og komme mette hjem. Det kan lages "ta-med-hjem"-mat på kjøkken som er oppretta for det formålet. Subsidierte kafeer i nabolaget kan la folk med og uten barn komme sammen og spise middag. Sosialt og trivelig for dem som liker det. Det skitne tøyet leveres gratis hos det lokale vaskeriet og hentes bretta og sortert. I det hele tatt - tøm hjemmene for oppgaver! Vil du lage middag, vær så god. Men tenk å kunne slippe!

Vilkår for frie mennesker

Vi vil gå enda lenger! Tenk om et hvert menneske, kvinne, mann, barn, ung, gammel, funksjonshemma eller funksjonsfrisk, alle, fikk ei slags samfunnslønn? Og at de til gjengjeld gjorde et stykke arbeid som samfunnet trengte? Ei forutsetning for det måtte være at folk sjøl avgjorde hva som var nyttig arbeid. Det vil sikkert være uenigheter, flertall og mindretall, gode og mindre gode planer, prøving og feiling. En forutsetning ville være nye lover. Det kunne ikke være slik som i dag, at ei lita gruppe eiere kan ta en fabrikk og flytte den til en mer fortjenstfullt sted - for eiergruppa. Slike eiendomsforhold måtte opphøre.

Men i et samfunn der alle gav noe av seg sjøl, og til gjengjeld fikk det de trengte, - ville ikke menneskene være avhengig av andre menneskers forsørging. Følelsesmessige forhold kunne frigjøres fra økonomiske bånd. Ansvaret for menneskenes velferd ville ikke ligge hos de private familiene. Kvinnene ville miste den tunge byrden som mange sliter med i dag, både arbeidsmessig og følelsesmessig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at menneskene vil lage nye, sosiale bånd og organisere seg på flere måter enn i dagens familier, hvis de økonomiske vilkåra lå til rette for det.

Kvinner: Tjen penga sjøl!

Tilbake til nåtida. Kvinner har like stor rett som menn til å forsørge seg sjøl og eventuelle barn ved sitt eget arbeid. Å være forsørget kan framstå som attraktivt. Men kvinner har bitre erfaringer med det. Hun kommer lett i et psykisk og økonomisk underordna forhold til mannen. Kvinner som tjener pengene sjøl er ikke automatisk sterke og frie. Men de har mulighet for å være det.

Folk jobber for mye!

Tempoet har økt. Produktiviteten har økt, noe som betyr at færre folk produserer flere varer på kortere tid. Eierne har gått av sted med resultatet. I tillegg får eierne mer arbeid ut av familiene. For 30 år sida fikk de stort sett arbeidet fra en person per familie. I dag får de arbeidet til nesten to. Det er berettiga å kreve kortere arbeidstid tilbake for det økte arbeidet eierne har fått.

Kvinner betaler

Bakgrunnen er at hovedansvaret for samfunnets mennesker er i familien. Barn, gamle, syke og andre som ikke kan klare seg sjøl, er familienes ansvar. Dette dempes noe av trygder og offentlige tiltak, men stort sett ligger forsørginga og det sosiale ansvaret på familien. Dette er strukturelle forhold. Familien som et privat forsørgelsessystem er innbakt i kapitalismens økonomi og en forutsetning for at den kan fungere. Kvinnene tilpasser livet sitt til dette familiesystemet på en helt annen måte enn menn, både av tvang og av tradisjon.

Dårlig samvittighet?

I vinterens debatt om tidsklemma blir det trukket fram at kvinner ofte har dårlig samvittighet. Ja, kvinner slites mellom så mange krav. Men vi vil si så sterkt vi kan: Kvinner, gå sammen, hjelp hverandre med å bekjempe den dårlige samvittigheten. Det er ingen grunn til den! Kapitalismen suger krefter og penger og tid av folk. Midt oppi dette forsøker kvinnene å gjøre det bra for alle, med jobb, barn, familie, venner, organisering. Dette er en bragd, en kjempeinnsats! Kvinner fortjener ikke dårlig samvittighet, men ros, taler, sanger og applaus!

Etter 8. mars

Kvinner, jenter, - slåss for retten til arbeid og for at det skal være mulig å ha barn samtidig. Uten at vi sliter oss ut. Kvinner må organisere seg! Hvorfor la det bli med et 8. mars-arrangement? Gjør avtaler om å treffes om en måned og fortsett diskusjonen om hva som kan gjøres. Organisering er nødvendig, skal vi oppnå noe! Ikke en gang sekstimersdagen kommer av seg sjøl. Men den skal vi ha! Som et første skritt.


Framtida?

Hvordan kunne samfunnet vært - hvis det skulle være et samfunn for frie kvinner, menn og barn? Kjersti Ericsson, kriminolog, forfatter, kvinneaktivist, revolusjonær og tidligere AKP-leder, har skrevet mye om det. Vi kan anbefale boka Søstre, kamerater! Den finnes elektronisk her. I papirutgave: Skriv til akp@akp.no. Kjersti Ericsson innleder på AKPs konferanse 26.-28. mars, se her.