Sosialismen og pensjonene

av Jorun Gulbrandsen, leder av AKP

Til innholdslista for akp.no nr 1, 2004 ||| Til AKP si heimeside


Pensjonsrettighetene angripes over hele den industrialiserte verden der det er velferdsstater. Årsaken til dette er den samme: Kapitalismen har økende problemer med å fungere. Kapitalistene i de enkelte landa og områdene prøver å styrke sine posisjoner i kampen mot hverandre gjennom blant annet å gå løs på pensjonsordningene. Ut av disse angrepa vil det komme en enda mindre stabil og enda dårligere fungerende økonomi for flertallet.

Kapitalistene verken evner eller ønsker å gå løs på de grunnleggende problemene som ligger bak den stagnerende økonomiske veksten. Derfor skjerper tiltakene deres problemene i samfunnet.

For å få til en stabil økonomisk utvikling, trengs et samfunn der flertallet har makta. Der økonomien utvikles på grunnlag av samarbeid mellom folk og ikke gjennom konkurranse mellom kapitalister! Et slikt sosialistisk samfunn vil føre til en jamn høy vekst, som ikke er avhengig av å utbytte og ødelegge naturen, og som vil gjøre det mulig å planlegge hele samfunnets ulike behov, inklusive de eldres.

Et sosialistisk samfunn vil kunne la folk få arbeid i mye større grad enn kapitalismen. I dag plages alle land av vedvarende høy arbeidsløshet. Med planøkonomi vil vi slippe strukturell arbeidsløshet.

Et samfunn med planøkonomi vil ikke bli tatt på senga av endringer i folketallet. I Norge har en visst i flere tiår at antall gamle i forhold til unge vil endre seg noe. At det er et problem er sterkt overdrevet, det viser vi andre steder i avisa. Men en sosialistisk planøkonomi vil fange opp dette og ta sine forholdsregler. Det er fordi folk og land ikke vil være underlagt konkurransesamfunnets kaos og anarki.

Under kapitalismen utvikles produktiviteten kontinuerlig i bedriftene. Dette burde føre til at veksten i samfunnet opprettholdes eller øker. Men slik er det ikke. Veksten avtar, fordi det ikke er planer for hvordan produksjonen skal brukes. Det blir overproduksjon og arbeidsløshet i stedet for planmessig utvikling av ny produksjon og velferd. Motsetningen mellom produksjon og forbruk skjerpes etter hvert, og veksten fortsetter å avta. Under sosialismen vil man kunne planlegge forholdet mellom vekst, investering og forbruk ut fra flertallets behov.