Felles kamp med
våre arbeidskamerater fra Øst-Europa!

Intervju med Halvor Langseth

Til innholdslista for akp.no 2003 ||| Til AKP si heimeside

Les også: Halvor Langseth: Arbeidsinnvandring - også et gode?


Halvor Langseth

Landsmøtet i Fellesforbundet i høst krevde overgangsordninger i forbindelse med utvidelsen av EU til våren. Vi spør Halvor Langseth, styrerepresentant i Fellesforbundet fra om utfordringene for fagbevegelsen.

Halvor: Bedriftene vil alltid prøve å skaffe seg konkurransefortrinn ved å bruke billigst mulig arbeidskraft. Nå satser mange på å utnytte den store arbeidsløsheten og de lave lønningene i Øst-Europa. Jeg har hørt at utenlandsk arbeidskraft utgjør rundt 70 % på Mongstad. Det er ikke mangel på norsk arbeidskraft, men først og fremst spekulasjon i lave lønninger som ligger bak.

Fellesforbundet og El&IT har krevd deler av tariffavtalene allmenngjort på de store petroleumsanleggene langs kysten. Dette støtter jeg. Det gir anbyderne et tydelig signal om at norske lønns- og arbeidsvilkår skal følges.

Men en allmenngjøring er ingen løsning på problemet sosial dumping. Kapitalen vil alltid prøve å utnytte forskjeller i lønninger og arbeidsvilkår.

Store deler av industrien er allerede internasjonalisert og flyttes dit kostnadene er lavest. Det er en logisk konsekvens at når kapitalen ikke kan flytte produksjonen, ønsker de å flytte den billige arbeidskrafta dit produksjonen må foregå. Så sosial dumping er ikke bare fattige arbeidere som blir brukt til å undergrave norske lønns- og arbeidsvilkår her i Norge, men også utflagging av bedrifter og import av varer og tjenester fra lavkostland til det norske markedet.

Jeg kan gi et eksempel fra byggebransjen: I Tromsø selges det hus fra Estland som er bygd med atskillig lavere produktivitet enn i Norge. De bruker altså det mangedobbelte antall arbeidstimer, men fordi lønna er så lav, kan de likevel transportere ferdighusa hit og selge dem med god profitt.

Anarkistisk marked

- Skal vi bare legge oss på ryggen og gi opp?

- Absolutt ikke. Problemet er ikke globaliseringa, men at den skjer etter kapitalismens og markedets anarkistiske lover, uten plan og uten ansvar for arbeidsfolks levekår. Derfor er det ingenting feil med å kreve styring av bedriftenes investeringer, bruk av norsk arbeidskraft og naturressurser for å hindre arbeidsløshet eller tiltak for å sikre velferdsordningene våre. Vi må forsterke kampen for at Norge skal si opp EØS-avtalen. Den er det viktigste verktøyet politikerne i dag benytter til ansvarsfraskrivelse og til offensiven mot arbeidsfolks opparbeidede rettigheter i lover og avtaler. Strategisk derimot er en av de beste investeringene vi kan gjøre i vår egen framtid, å hjelpe fagbevegelsen i Øst-Europa og andre lavlønnsområder til å bli sterkere.

- Hvilke tiltak kan vi ta for å hindre sosial dumping her hjemme?

- På landsmøtet til Fellesforbundet ble det vedtatt flere krav som går ut på at myndighetene skal ha bedre kontroll og fagbevegelsen større innflytelse. Disse konkrete tiltakene kan hjelpe lokalt, men de må ikke gjennomføres på en slik måte at de retter seg mot de utenlandske arbeiderne.

Solidaritet

- Hva mener du med det?

- La meg ta et eksempel her fra Troms. Vi hadde et problem med leiefirmaer som tilbød underbetalte finske bygningsarbeidere. I stedet for parolen "Send dem hjem" krevde vi at entreprenørene ansatte de finske arbeiderne på våre lønns- og arbeidsvilkår og sendte leiefirmaene hjem. Vi brukte mye krefter på informasjon til de finske arbeiderne om hvilke rettigheter de har her i Norge. Språkproblemene var store, men vi satsa på solidaritet og støtte til dem som blir utnytta. Jeg sier ikke at dette er lett, og vi hadde ingen stor ledighet innafor bygning når dette skjedde, men eksemplet viser hvilken retning vi bør ha på arbeidet vårt.

- Du mener altså at vi må ha konkrete tiltak som skal verne de norske lønns- og arbeidsvilkårene og de norske velferdsordningene, men at tiltakene ikke må rettes mot arbeiderne fra øst, men mot firmaene som utnytter dem?

- Ja, omtrent slik. LO burde ansette agitatorer som kan de aktuelle språka, og sende disse rundt på arbeidsplassene for å informere om rettigheter, organisere og mobilisere til kamp. Slik gjorde man før, slik må vi gjøre nå. Vi burde utvikle tettere band til arbeidernes organisasjoner i hjemlandet og vi må jobbe for bedre internasjonale avtaler og minstestandarder for Helse, miljø og sikkerhet (HMS), trygder, pensjoner, lønn og arbeidsvilkår for øvrig. I dag er nasjonalstaten ramma for tariffavtalene, men produksjonen og arbeidsmarkedet har sprengt grensene. Fagbevegelsens historiske oppgave er å ta kontroll over prisen på arbeidskrafta for å hindre sosial dumping. Derfor må vi nå slåss fram avtaler som favner internasjonalt. Det blir ikke lett, men det var i sin tid en omfattende og krevende kamp for å få de nasjonale tariffavtalene. I byggebransjen lyktes det først i 1949.

Overgangsordninger

- I forbindelse med utvidelsen av EU østover har flere land krevd overgangsordninger som innebærer at det ikke vil bli fri flyt av arbeidskraft de første fem til sju åra. Er du for at fagbevegelsen skal kreve slike overgangsordninger?

- Jeg er for overgangsordninger som gir fagbevegelsen bedre mulighet til å informere og organisere. Ordninger hvor arbeidsgiverne og UDI skal bestemme hvem som er verdige til å få arbeide i Norge og der fagbevegelsen i beste fall får være med som politi for å kontrollere, er jeg imot. Vi trenger varige bestemmelser som straffer spekulantene, entreprenørene og oppdragsgiverne hvis tariffavtaler og lover brytes. Det er ikke arbeiderne som skal straffes, for eksempel ved å sendes hjem til fattigdom og arbeidsledighet. Utenlandske arbeidere som avslører og tar opp kampen mot underbetaling og annen grov utnyttelse, må få et særskilt vern. De østeuropeiske arbeiderne må bli våre allierte i kampen mot sosial dumping. Skal vi lykkes i kampen, må vi altså ha mer internasjonalt faglig og politisk samarbeid.


Fakta

Fra 1. mai 2004 utvides EU og dermed EØS, med 10 nye medlemsland. Da gjelder EØS-avtalen uinnskrenket. Det er imidlertid mulighet for et forbehold overfor det frie arbeidsmarkedet. Landa kan be om toårs overgangsordninger som siden kan utvides med tre år til, altså fem år. I denne perioden gjelder nasjonale regler. Fra 5 til 7 år kan det frie arbeidsmarkedet settes ut av kraft bare dersom en kan påvise store forstyrrelser i arbeidsmarkedet, bransjemessig eller regionalt. Men for sikkerhets skyld har EU tilføyd den såkalte "stand still"-regelen. Ingen kan stramme inn reglene mer enn det som gjaldt da avtalen om henholdsvis EU- og EØS-utvidelse ble underskrevet.