Under kapitalismen:
Arbeidsløsheten må øke

Johan Petter Andresen

Til innholdslista for akp.no 2003 ||| Til AKP si heimeside


Statistisk sentralbyrå (SSB) spår ti år med høy arbeidsløshet før det blir noen bedring, sier Dagens Næringsliv 3. april 2003. SSB har både rett og feil. De har rett i at vi står foran ti år med høy arbeidsløshet, men den høye arbeidsløsheten vil bli enda høyere deretter. Det ligger utenfor SSBs verdensanskuelse å forstå at en kapitalistisk utvikling av økonomien må bety høyere arbeidsløshet. Men det er nettopp SSB som forsyner oss med tall som viser dette. Tabellen her er satt sammen på grunnlag av SSBs egne tall fra ulike utgaver av SSBs Arbeidskraftundersøkelser (AKU).

Arbeidsløse som andel av arbeidsstyrken (tall for hvert ti-år)
1950 1970 1980 1990
1 % 1,7 % 2,7 % 4,8 %

Forutsatt at det ikke skjer uforutsette jordskjelv i verdensøkonomien, som en omfattende krig, er det ikke særlig vanskelig å spå som SSB om økt arbeidsløshet framover. Men bare de som har ubøyelig tro på julenissen og kapitalismens evne til økonomisk vekst og velstand for folk flest, som vil spå en varig nedgang i arbeidsløsheten om 10 år.

Det er ikke vanskelig å forklare den økte arbeidsløsheten - den ligger i lavere økonomisk vekst. Se tabellen over den gjennomsnittlige årlige veksten i bruttonasjonalproduktet. Er det noen tvil om hvilken vei det går? Nedgangen i den økonomiske veksten skyldes ikke en dårlig styrt kapitalisme, nedgangen skjer helt uavhengig av de såkalte borgerlige og sosialistiske regjeringer.

BNP-utviklinga i Norge
Periode Årlig vekst (snitt)
1946-60 4,7%
1960-73 4,3%
1973-87 3,9%
1987-99 2,8%

Kilde: Den nyliberale revolusjonen, Lysestøl og Eilertsen

Utviklinga av arbeidsløshet vs bruttonasjonalprodukt

I og med at den norske økonomien går bedre enn i de fleste andre landa i verden, er det ingen grunn til å la være å trekke den konklusjonen at det ser mørkt ut for folk flest med fortsatt kapitalisme på verdensbasis.

Nettopp arbeidsløsheten viser hvor ulogisk og umenneskelig kapitalismen er. Det er jo nettopp arbeid som skaper et bedre samfunn. Men denne viktigste av alle ressurser blir altså kasta til side samtidig som oppgavene for velferden står i kø. Politikerne taler alle varmt om hvor viktig det er å få ned arbeidsløsheten, men tabellen over viser jo at det har de ikke greid. De skylder på hverandre, men realiteten er at de er medansvarlige for miseren.

Hva betyr så denne utviklinga for den politiske kampen? Vi kan slå fast at antallet arbeidsløse ikke er avhengig av hvor mange det er som gidder å arbeide til enhver tid. Så lenge kapitalismen fortsetter vil det være arbeidsløse. Å gi de arbeidsløse skylda for at de er nettopp det, er direkte falskt og umenneskelig. Men i avisene kan vi lese at det finnes mange ledige stillinger (underforstått: de arbeidsløse gidder ikke gjøre seg "ansettbare" gjennom egen utvikling, de er dumme og late), vi kan lese om arbeidsløse som sier nei til arbeid de blir tilbudt, svart arbeid, eller at trygdeordningene er for gode og at det derfor lønner seg for lite å arbeide. Innbakt i denne retorikken er altså ideen om at de arbeidsløse er sjøl skyld i sin egen arbeidsløshet. Det er en egen oppgave for arbeiderklassens organisasjoner å kontinuerlig slåss mot denne herskende ideologien.

På 1980-tallet reiste den progressive delen av fagbevegelsen kravet om at arbeidsløshetstrygden må utgjøre 90 % av tidligere lønn (mot ca. 62 % i tre år i dag). Dette kravet og krav om økte sosial- og trygdesatser for ungdom, eldre og "utstøtte" grupper er krav som arbeiderklassen må reise gjennom fagforeninger og partier. Det er særlig viktig å få de som er i arbeid til å fremme slike krav. En av de viktigste splitt- og herskmetodene til borgerskapet er nettopp å gi de trygda skylda for skatteflåinga og utryggheten.

Vi kan også reise krav om at det offentlige skal øke sin økonomiske aktivitet ved at det investeres i utbedring av skoler, sjukehus, eldrehjem, parker, offentlige idrettsanlegg osv. Men alt dette arbeidet som kan i gang settes må skje gjennom normale ansettelser til tariffavtalte lønninger.

Vi kan reise krav om at arbeidsløse skal ha gratis videreutdanning.

Organiser de arbeidsløse!

Det er særlig viktig at de arbeidsløse organiserer seg og blir en organisert del av arbeiderklassen, både i fagforeningene og i det politiske livet for øvrig. Dette er ingen enkel oppgave, men historia viser at det er bare de arbeidsløse sjøl som evner å fi nne fram til de riktige parolene og politikken på dette området. De kan ikke overlate sin skjebne til de som har arbeid allerede. Men samtidig er det nettopp arbeidskamerater i arbeid som er de arbeidsløses viktigste allierte. I begynnelsen av 1980-tallet ble det organisert arbeidsløses foreninger i flere av de store byene. De spilte en positiv rolle i å fremme krav om bedre trygdeordninger og om 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Begge deler er like aktuelle i dag. Vil arbeiderklassens organisasjoner ta utfordringa?