Nei-sida kan vinne igjen!

av Jorun Gulbrandsen, leder av AKP

Til innholdslista for akp.no nr 1, 2003 ||| Til AKP si heimeside

Aktuelle pekere:
Artikler om EU: 1 ||| 2 ||| 3 |||
Nei til EU ||| Ungdom mot EU ||| Nyttige EU-pekere


EU-kampen har begynt for tredje gang. Flertallet i Norge sa nei til EU i 1972 og 1994. Det overser ja-makta lett som ingenting. Ja-sida aksepterer bare den folkeavstemninga som sier ja, og den blir som kjent endelig ifølge Roma-traktaten. Så nå er det på'n igjen. Den utfordringa tar nei-sida.

Ja-sida er ikke klar. Arbeidsgiverforeninga (NHO), Rederforbundet, eksportnæringene, ledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre er ikke klare. De er usikre på hvordan de skal gripe saka an og hvor fort de skal presse fram søknad om norsk EU-medlemsskap. Men de har synt korta sine. De har gjort akkurat nok til at nei-sida kan begynne å forberede seg. Da trengs det

I to folkeavstemninger har flertallet sagt nei, - mot regjeringer, pengemakt og mediemakt. Folk kan vinne en gang til. Ja-sida har en dårlig sak.

Nei-sidas gode kort

Vi slåss for demokratiet

Ja-sida har en dårlig sak å slåss for, når den vil at Norge skal bli medlem av en union som hele tida styrker nettopp unionspreget. Europas forente stater skal gi Norge en og en halv prosent av stemmene i EU-parlamentet og to prosent i ministerrådet. Dette er det ikke lett å framstille som et langt skritt videre i Norges påvirkningskraft, når det vi får tilbake er et evig medlemsskap og underleggelse av alle direktiver som de største statene måtte bestemme.

Folk kjenner EU og EØS

Virkningen av direktivene om reguleringa av kraftforsyninga har alle tett og negativt innpå seg. Direktiver om privatisering. Direktiver mot norsk likestillingspolitikk. Nå forhandler Norge med WTO om Gats-avtalen. Informasjonen og kampen mot Gats-avtalen vil få fram for stadig flere at EU og WTO/Gats har samme mål: Minst mulig hindringer for utenlandsk kapital, flest mulig tjenester skal bli varer. De kvinnerike fagforeningene i offentlig sektor har for lengst fått kamptrening mot dette.

Fagbevegelsen forsvarer seg

mot EU og EØS som presser på i retning av å flytte rettigheter fra lovene, til usikre, tidsavgrensa avtaler mellom partene i arbeidslivet.

EU er ingen alliert mot krig

sjøl om ja-folka vil ha det til at EU vil bli en motvekt mot stormaktspolitikken. Virkeligheten vil vise at de er ute på de samme jaktmarkene som USA. Frankrike opponerer mot Irak-krig fordi de ikke vil at USA skal ta oljekontraktene deres. EU-landet England er i tillegg USAs høyre hånd.

Globaliseringsmotstandere

som var for unge til å delta i 1994, har en sterk holdning mot multinasjonale maktorganisasjoner. Mer informasjon om EU til dem vil sikkert tilføre EU-motstanden mange nye krefter.

Organisasjonen Nei til EU

er landsomfattende, erfaren, har mange skolerte folk som har fulgt med hele veien og som vil forsyne nei-sida med fakta og argumenter, skolering og informasjonsmateriell. Det gjelder å trå til og ruste opp organisasjonen til det som kommer.

Ja-sida har ved hjelp av sine venner i de store mediene dratt fram den ene etter den andre som har gått "fra nei til ja eller tja". Det vil de fortsette med en stund til. Slik har de gjort før. Det gode ved dette er at nei-sida ser argumentasjonen deres og kan forberede seg.

EU-kampen har begynt!