Kjemp for sosialisme i fagbevegelsen!

av Johan Petter Andersen

Til innholdslista for akp.no nr 1, 2003 ||| Til AKP si heimeside

Aktuelle pekere:
Faglig utvalg i AKP ||| Artikler av Johan Petter Andersen


Det er på tide å reise på ny den kampen som ble reist for nesten 100 år siden - kampen om hva som skal være fagbevegelsens mål. Skal fagbevegelsen ha som mål å gjøre det beste ut av kapitalismen, eller skal fagbevegelsen ha som mål å kjempe for sosialismen og et klasseløst samfunn?

Internasjonalt har kapitalismen vært inne i en nedgangsperiode de siste par årene. Det er mulig at vi er i begynnelsen på en verdensomspennende depresjon, med like store økonomiske og politiske konsekvenser som den på 1930-tallet. Eller kanskje vil det bli en oppgang nå til høsten eller våren 2004? Det er som kjent vanskelig å spå, særlig om framtida. Men studerer vi perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til i dag ser vi at den økonomiske veksten avtar. Det er derfor ganske sikkert (eller banna bein for å si det slik) at verden går inn i en depresjon innen overskuelig framtid. Klare tegn på at kapitalismens indre problemer øker, er de økende klasseskillene, de stadige finansielle krisene i de fattigere land i verden, den økende arbeidsløsheten, ødelegginga av velferdsgodene og privatisering. Den "hyggelige" kapitalismen fra 1950- og 60-tallets Norge erstattes av en stadig råere menneskefiendtlig "turbokapitalisme".

Angrep og motstad

Fagbevegelsen er sentral i kampen for å forsvare og forbedre våre livsbetingelser. Stadig nye angrep blir møtt med ulike former for motstand. Enten det er kamp for å høyne lønna, forlenge ferien, forsvare normalarbeidsdagen, mot privatisering eller mot at EU skal diktere Norge. Vi har vunnet noen lønnskamper, og i det store og hele har vi greid å forsvare normalarbeidsdagen. Angrepene på streikeretten er blitt stansa, og uthulinga av arbeidsmiljøloven har foreløpig ikke skjedd så raskt som arbeidsgiverne og staten kunne tenkt seg ...

Nederlag har det vært nok av. Det er nok å minne om EØS-avtalen, all privatisering, nye lover om inn/utleie av arbeidskraft og vikarbyråer som svekker fagforeningenes posisjoner og arbeidernes rettigheter. Vi kan ta med kraftpolitikken som har ført til at den billige strømmen som vi kan produsere i Norge, ikke skal skaffe norske arbeidsplasser og komme vanlige forbrukere til gode, men bli til superprofitt for privatiserte kraftmonopoler og så videre. I 2003 kommer forslaget til ny arbeidslivslov, pensjonskomiteens innstilling, Inkluderende Arbeidsliv skal evalueres med nye angrep på sykelønnsordninga. NHO varslet ved forrige oppgjør at de ved tariffoppgjøret i 2004 vil ha en offensiv for fleksibel arbeidstid og lønn. Vi står overfor et angrep på brei front som det skal bli vanskelig å møte. Kapitalismen vil bli mer menneskefiendtlig, ustabil, uproduktiv og uutholdelig.

Reform eller revolusjon?

Det er derfor på tide å reise på ny den kampen som ble reist for nesten 100 år siden om hva som skal være fagbevegelsens mål. Skal fagbevegelsen ha som mål å gjøre det beste ut av kapitalismen, eller skal fagbevegelsen ha som mål å kjempe for sosialismen og et klasseløst samfunn?

LO fikk sosialismen som mål i sine vedtekter i 1920 etter initiativ fra den Trondheimsbaserte fagopposisjonen. Etter initiativ fra bl.a antikommunisten Håkon Lie ble LOs formålsparagraf endra i 1949 slik at sosialismen ikke lenger er målet.

Oktoberrevolusjonen

Venstreopposisjonen kan igjen reise denne kampen. Naturligvis er ikke utsiktene umiddelbart lyse for å vinne et flertall. Da forslaget ble reist i 1920 var dette 3 år etter den seierrike oktoberrevolusjonen i Russland. Nå har den første bølgen med sosialistiske revolusjoner lidd nederlag, og borgerskapet peker nese mot alle som ønsker sosialismen: "Hva var det vi sa! Bare utopi! I praksis er sosialismen og kommunismen umulig!" Til dette kan vi bare svare at historia har vist at den internasjonale arbeiderklassen var for liten, for lite moden og for svak til å vinne fram i første omgang. De feil som ble begått med manglende demokrati, nasjonal undertrykking og kvinneundertrykking har vi lært noe av. Folk vil derfor stå sterkere i neste omgang. Og neste omgang kommer, fordi kapitalismen ikke fungerer. Og når det går gærent for kapitalismen så vil folk slutte opp om en politikk for et annet menneskevennlig samfunn. Fagbevegelsen kommer derfor ikke unna å før eller seinere måtte stille sosialismen som mål igjen.

Ideologisk offensiv

Dette vil ikke svekke dagskampen. Fagbevegelsen er opprettet for å forsvare arbeidsfolk og unngå at vi konkurrerer med hverandre. Bare ved å kjempe kollektivt har arbeiderklassen en sjanse. Vi ser at nå vil arbeidskjøperne skru klokka tilbake og forhandle med hver enkelt arbeidstaker om lønn og arbeidstid. Fellesgodene stykkes opp og selges på det åpne marked til privat berikelse. Den ideologiske offensiven om det frie individuelle menneske som sjøl skal bestemme når hun vil jobbe, hva hun skal kjøpe, hvor hennes unger skal gå på skole og hvor hun vil opereres er voldsom.

Skal fagbevegelsen kunne stå imot, så må vi også stå imot denne ideologiske offensiven. En klasse tjener på dette tilsynelatende frie valg, arbeiderklassen taper. Først i et klasseløst samfunn, som styres etter behov, ikke etter profitt, kan det finnes virkelig frihet. I den daglige kampen må vi godta deres rammevilkår og manus og ofte velge det minste av to onder. Nettopp da trenger vi å vite at dette samfunnet ikke er det eneste mulige, det fins et alternativ.

Arbeiderklassen har en egen rolle å spille i historia - å frigjøre menneskeheten fra all utbytting og undertrykking. En arbeiderklasse som er seg dette bevisst, er en sterk arbeiderklasse.