Innvandrerfiendtlig opportunisme:

FrP-politikk fra SV!

av Jorun Gulbrandsen
i samarbeid med Anne-Marith Rasmussen og Gunnhild Aakervik

Til innhaldslista for akp.no nr 2, 2002 ||| Til AKP si heimeside

Aktuelle pekere:
Stortingsinnstilling 129, 2001-02 ||| Stiftelsen Mangfold i Arbeidslivet |||


Drapet på Fadime i Sverige utløste mye diskusjon her hjemme. Mange var opptatt av hvordan slike drap kan unngås, at kvinner skal ha få rett til sjøl å velge ektefelle. Stortingspartia starta en konkurranse om tiltak for innvandrerkvinner. Her skal vi se på noen vedtak og forslag. Går de til kjerna av problemene? Hvilket syn på folk med utenlandsk bakgrunn representerer de?

Ledelsen i Arbeiderpartiet, og særlig i DNAs kvinnebevegelse, kasta seg i vår ut i en kamp med FrP om hvem som er flinkest til å sette grenser for innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Angivelig for å hindre tvangsgifte og fremme likestilling. Men resultatet er mistenkeliggjøring og stigmatisering. Det at FrP og ledelsen i DNA finner hverandre, er rimelig. FrP har en åpent rasistisk politikk, mens DNA er for EU, Nato, USA, norsk imperialisme og i praksis fører en rasistisk innvandringspolitikk.

SV-ledelsen aktivt for FrP-politikk

At SV-ledelsen skulle delta så iherdig på de samme reaksjonære premissene, har derimot forundra mange. Men stortingsgruppa (og resten av ledelsen) er prega av opportunisme: Kristin Halvorsens planer om regjeringsdeltakelse er basert på politisk enhet med Arbeiderpartiet i mange spørsmål. For eksempel i minoritetspolitikken. Dermed er det ingen på Stortinget nå som fungerer som bremse mot FrP-rasismen. Tvert imot, med tiltak i samme gate gjør SV FrP-politikken akseptabel og spiselig.

Nedverdigelse og feil

Minoritetskvinner er undertrykt fordi de er kvinner, og på grunn av statlig rasisme og rasistiske holdninger hos folk. Dessuten blir en del uten tvil plaget av voldelige menn. Men vi er uenig i en framstilling av kvinner med utenlandsk bakgrunn som jamt over særdeles undertrykte og ressurssvake, av at mennene hindrer dem i å gå på skole og er mer voldelige enn norske menn, eller av at innvandrere og flyktninger ikke ønsker å jobbe og klare seg sjøl. Det er nettopp slike tanker som stikker fram bak forslaga som er presentert (og til dels vedtatt). Slike fordomsfulle og dels rasistiske beskrivelser fører til ønsker om særlover for minoritetene. De fører til en splitt- og herskpolitikk i arbeiderklassen. Dessuten har forslaga klasseinnhold når en vil straffe dem som har minst fra før, økonomisk. Hovedproblemet er ikke "stakkarslige kvinner og grusomme menn", men at minoritetene ikke har samme rettigheter og muligheter som majoritetsbefolkninga.

Innvandringsdebatt i kolonipolitikkens lys

Minoritetenes situasjon i Norge er et speilbilde av det rike nords forhold til landa i sør. Politisk ble dette mye verre etter 11. september i fjor. USA tatt seg makt til å definere godt og ondt i verden, med et mål om å skaffe seg fri adgang til jordas ressurser. Den norske statens politikk overfor folk som kommer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, er uttrykk for borgerskapets økonomiske interesser i verden og alliansen med USA. Dette legger også premissene for offentlig debatt om innvandrere og flyktninger.

Diskriminering på arbeidsmarkedet

Det foreslås tvangstiltak i fleng for innvandrere og flyktninger. Derimot kommer ingen med tvangstiltak for at stat og arbeidsgivere skal skaffe arbeid eller få slutt på diskrimineringa på arbeidsmarkedet. Innvandrere og flyktninger, kvinner som menn, vil arbeide og tjene penger. Men de møter helt spesielle problemer som "integreringsdebatten" bare i liten grad har dreid seg om. Det er nokså oppsiktsvekkende, når man vet hvor viktig arbeid er for deltakelse i samfunnet.

Innvandrere og flyktninger blir gjerne henvist til ufaglærte jobber, trass i at mange har høye kvalifikasjoner. Men de får ofte ikke godkjent utdanninga si. Det trengs instanser som raskt kan vurdere kvalifikasjonene og gi kompetansebevis. Det er køer av kvinner som vil kvalifisere seg for arbeid i pleiesektoren, men staten tar ikke ansvar for dette. Mange innvandrerkvinner jobber som assistenter år etter år, som vikarer. Uten rettigheter. Det er vanskelig for minoritetskvinner å få faste kontrakter.

På samme måte som folk i Norge synes det er rimelig at de kan reise til andre land for å bo og jobbe, mener vi den motsatte vegen bør være like rimelig.

Staten ønsker å importere mer ufaglært arbeidskraft. Organisasjonen Mangfold i arbeidslivet (MiA) sier: "Det krever at det utvikles en bedre språkopplæring, mer tilpasset yrkeskvalifisering, økt innsats av yrkesprøving av medbrakt realkompetanse, bedre godkjenningsordninger av medbrakt kompetanse og et bedre vern mot diskriminering i arbeidslivet. Andre forutsetninger er at rekrutteringen av ufaglært arbeidskraft ikke fører til utviklingen av en ny underklasse med dårligere lønnsog arbeidsbetingelser, dårligere levevilkår og manglende sosial tilpasning i lokalsamfunnene. Det krever at det utvikles langt bedre kulturelle og sosiale tiltak innrettet på tilpasningen av personer med ulike religiøse, tradisjonelle og kulturelle verdier og oppfatninger."

Det største hinderet for kvinner i å bli økonomisk sjølstendige, er ikke mannen, men samfunnets manglende tiltak for arbeid og kvalifisering.

Ja til kurs for alle - nei til obligatorisk kurs med straff

Stortinget har etter forslag fra SV vedtatt obligatorisk introduksjonsprogram for flyktninger som har fått opphold og for folk som har kommet til Norge for familiegjenforening. Manglende deltakelse kan gi økonomisk straff. (SV mente til og med at permanent oppholdstillatelse skulle avhenge av fullført kurs.)

Dette er å velge feil angrepsvinkel: etterspørselen etter kurs og opplæring har alltid vært større enn tilbudet! Desverre er ikke kvaliteten alltid på topp.

En kan undres om hvor lurt det er med kurs der alle skal lære det samme uavhengig av utgangspunkt og behov. Det må jobbes med godt tilrettelagte tilbud, knyttet til arbeid og nærmiljø.

Det er ellers ikke slik at alle har samme behov for å lære norsk. Og en må ta hensyn til at noen trenger tid før de kan fungere og klare å gå på skole etter krig og tortur. Uansett er gode og inspirerende tilbud det viktigste tiltaket.

Men også om kursene har toppkvalitet, er det liten grunn til å gjøre dem obligatorisk. Nordmenn ville antakelig synes det var formyndersk om de måtte gå på skole i to år om de flytta til Nepal for å gifte seg og jobbe. Vi snakker om voksne som må vurdere sjøl hva som er best for dem. At kursene ikke er frivillige, er et budskap om at myndighetene mener at de ankomne ikke vil lære norsk, ikke jobbe osv.

Dessverre svekker staten nå viktige hjelpetiltak for asylsøkere og flyktninger. Statens finansiering av norskopplæring for asylsøkere er nå slutt. Flyktningekontorene er fratatt sine muligheter til å fungere som reelle hjelpekontor.

Særlover for innvandrere

Her skal vi kommentere noen stortingsforslag som ikke har fått flertall. Fellestrekket er et ønske om særlover for mennesker med utenlandsk bakgrunn.

Hvor gammel mener SV en må være for å gifte seg? SV og FrP foreslo: "Stortinget ber Regjeringen sette ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening." "Familiegjenforening" er her kode for at en gifter seg. FrP vil ha 24-årsgrense. Altså, mens giftermålsalderen er 18 år for majoriteten, skal den være høyere for minoriteten. Sett inn hvite og svarte i setninga foran, og se hva du får.

Særlov om søskenbarn? SV og FrP foreslo: "Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn." I Norge har dette vært lovlig siden 1918. Kronprins Olav og Märtha fikk gifte seg i fred. Forslag som dette fungerer mest som et av mange som framstiller innvandrere som veldig spesielle.

Særlov om forsørgerplikt? SV og Senterpartiet foreslo: "Stortinget ber regjeringen utrede en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år skiller seg fra ubemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening ved ekteskap." Det betyr at hvis Ola gifter seg med Sobia fra Pakistan, og de skiller seg etter ett år, så skal han forsørge henne til tre år er gått og hun kan søke om permanent oppholdstillatelse. Hvorfor i all verden har ikke SV heller foreslått at innvandrerkvinner skal ha sjølstendig status fra starten, slik at deres opphold her ikke avhenger av ekteskapelig status? Og hvorfor foreslår de ikke heller at staten skal gi hjelp? Nei, det er fordi forslagsstillerne mener at "mannen må ta ansvar". Utgangspunktet er altså at det er ei belastning for det norske samfunnet at det kommer utlendinger hit, men at det til nød kan gå om noen kausjonerer i tre år. Noen norske menn gifter seg med stadig nye utenlandske kvinner som de lokker hit. Disse kvinnene trenger hjelp og mannen trenger bank. Men tenk på realitetene: En kvinne, kanskje uten nettverk i Norge, skal være avhengig av å bli forsørget av en mann som hun skilles fra! En forferdelig tanke.

Håpløse tiltak mot tvangsgifte

Det er viktig å gjøre noe mot tvangsgifte. Opplysning og atter opplysning, støtte til jenter, diskusjoner med foreldre. Men disse forslaga ville innebære å innføre særlover for alle med utenlandsk bakgrunn. Dessuten har de et klasseinnhold: Den fattige får vansker med å gifte seg. Den rike kommer unna med alt - som vanlig.

Kravet SV glemte: Sjølstendig status for innvandrerkvinner!

Om ei utenlandsk kvinne gifter seg med en mann bosatt i Norge, kan hun få permanent oppholdstillatelse etter tre år. Skiller hun seg eller separeres før dette, mister hun tillatelsen. Mange kvinner som mishandles, er dermed redde for å si noe, av frykt for å bli sendt ut. Ei kvinne som mishandles, kan riktignok få opphold om myndighetene tror henne. Men det er en skjønnsvurdering. Og det hender politiet bruker mannen som vitne. Jurist Tone Ljoså undersøkte myndighetenes praksis i saker der kvinner søker om oppholdstillatelse på grunn av mishandling i ekteskapet i perioden 1997-99. Hun fant at en tredel fikk avslag fra UDI.

Mange kvinner holder ut til tre år er gått. Noen flykter. I 2001 flyktet 237 kvinner fra sine norske ektemenn til krisesentrene. Disse hadde med 151 barn. Krisesentrene er altså viktige i slike situasjoner. Men heller ikke i statsbudsjettet for 2003 tar staten på seg det økonomiske ansvaret. Atter en gang vil sentrene være prisgitt den enkelte kommune. Og med dagens kommuneøkonomi er det ikke vanskelig å se at de lett kan tape i budsjettkampen.

Kravet kan fremmes!

Det er et viktig og gammelt krav at kvinner skal ha sjølstendig status, slik at deres stilling i Norge ikke er avhengig av ekteskapelig status. SV sitt arbeidsprogram er klinkende klart på dette punktet: "SV vil i perioden arbeide for at utenlandske kvinner som er gift med menn bosatt i Norge skal få opphold på selvstendig grunnlag fra dag én." I den viktige debatten i vår var det tre krav SV argumenterte for i mange innlegg, og som var vedtatt i stortingsgruppa i mars. Under tittelen "SV sikrer kvinners rettigheter i Norge", er de 3 kravene:

På Stortinget i dag er det såvidt vi kan se, ingen andre partier enn SV som har "sjølstendig status for innvandrerkvinner" på sitt program. Desverre valgte de det vekk. Hadde de valgt programmet framfor opportunismen, hadde det vært bra for diskusjonen, sjøl om forlaget ikke skulle bli vedtatt - i første omgang. Men kravet kan fortsatt fremmes!