Framtida for det norske "forsvaret":

Leiesoldater for USA

av Per Gunnar Skotåm, forsvarspolitisk talsperson i AKP

Til innhaldslista for akp.no nr 2, 2002 ||| Til AKP si heimeside

Aktuelle pekere:
Forsvarsdebatt på dette nettstedet ||| Nato-planer november 2002 ||| Forsvarets spesialstyrker


Den omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått gjennom 90-tallet og fram til nå, har som målsetting å styrke evnen til å projisere militær makt utafor landets grenser. Resultatet er en radikal nedlegging av evnen til å forsvare Norge mot et invasjonsforsøk.

Dette kommer som et resultat av den servile holdningen hos den politiske, økonomiske og militære eliten i landet hvor det vesentlige ikke er å opprettholde landets sjølstendige uavhengighet, men å ha militær mulighet til å flytte fram norske økonomiske og politiske posisjoner. Nedbygginga av nasjonale forsvarsinstallasjoner har gått parallelt med oppbygginga av utenlandske innsatsstyrker.

Dette har brakt Norge til å være i krig i et av verdens mest fattige og utpinte land - Afghanistan.

Norges forsvar fyller nå funksjonen som leiesoldater for USA - som en form for fremmedlegionærer. Samtidig har den norske økonomiske og politiske eliten egne målsettinger og ambisjoner i området - særlig knyttet til olje.

De endringene som har skjedd i norsk forsvarspolitikk gjennom 90-tallet og fram til nå skyldes i hovedsak ikke økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er uttrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen og Stortinget på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar ikke er mulig.

Langtidsmeldinga for Forsvaret - Stortingsmelding 16, 1992-93 - var det første planmessige forsøket på å fjerne hoveddelene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar.

Det nye forsvaret

Gjennom endringene utover 90-tallet ble det etablert to hovedpremiss som er gjensidig avhengige av hverandre.

1. Forsvar av Norge med egne styrker er umulig. Norge vil derfor i framtida være helt ut avhengig av utenlandske unnsetningsstyrker om landet blir utsatt for et angrep. For at vi skal kunne påregne det, må vi være villig til å stille norske styrker til disposisjon for utenlandsoppdrag i dag.

2. Omlegging av deler av Forsvaret til en brannkorpsmodell for innsats utenfor landets grenser sammen med utenlandske styrker. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrkeoverlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991 etablerte en ny verdensorden med USA som eneste supermakt.

USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Haleheng med egeninteresse

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999.

De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og privates hender, har skapt en egeninteresse i å ekspandere videre.

Klarest kom dette til uttrykk fra daværende oljeog energiminister Jens Stoltenberg i et innslag i Dagsrevyen i 1996.

Han var på besøk ved Kaspihavet og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største uutnyttede oljekilder, og sa: "Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner."

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at den økonomiske og politiske makta i Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka.

Et tomrom skal fylles

Foreløpig er det et stort tomrom å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere østblokken og de sørlige tidligere sovjetrepublikkene. Det er vesentlige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold.

USA nedfelte dette som sin utenrikspolitiske målsetting gjennom vedtaket av The Silk Road Strategy Act (Silkeveistrategien) 10. mars 1999. Her erkjenner Kongressen områdets enorme, strategiske betydning for USA, med særlig vekt på behovet for å øke oljeimporten utenom det ustabile Midt-Østen. Blant de sterkeste pådriverne for loven var amerikanske oljeselskaper.

Samtidig er det en sterk rivalisering på gang, knyttet til tre kapitalistiske sentre rundt henholdsvis USA, EU og Japan.

USAs militære svar på terroranslaget 11. september 2001 har i løpet av ett år medført at USA er militært representert i de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, fra Svartehavet til Kina.

Norge i krigseventyr

Norske styrker i Kirgistan og Afghanistan bidrar både til å gi politisk legitimitet til dette krigseventyret samt å avlaste amerikanske styrker for mulig videre militær ekspansjon.

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en "plug and play"-kompatibilitet, betyr det at vi på 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet - byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en spesialtilpasset militær styrke.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner har gått på bekostning av slik trening.

Når i tillegg territoriale forsvarsinstallasjoner nedlegges, er det i realiteten umulig å bekjempe en utenlandsk invasjon av Norge.

En bakvendt begrunnelse

Begrunnelsen for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt, som sammenfattet med mine ord lyder:

En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.

Dette er en analyse som stiller verden på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer dem.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt. Derigjennom forsøker en å forlede det norske folket til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Norge er det landet som har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for Nato og i prinsippet for EU. For å kunne gjøre dette har Norge radikalt redusert de elementer av Forsvaret som var egnet til å forsvare landets eget territorium.

Ved å ta krigen ut, risikerer vi å få den hjem

Norge har nå koblet seg på et ekspansjonistisk militæreventyr i et av verdens mest turbulente områder. Russland registrer sjølsagt at USAs økte nærvær. Foreløpig er Russland for svekket til å kunne foreta seg noe med det, men allerede kan en registrere økende politisk tilnærming mellom Russland, India og Kina.

Norge er et lite land og burde være opptatt av et lavest mulig spenning i verden. Samtidig burde vi som en småstat være interessert i en internasjonal rettsorden som ikke tillater stormakter å gjøre hva de vil.

Ved helt ukritisk å koble seg opp som våpendrager for USA i Asia, vil en over tid uvegerlig støte mot Russlands legitime sikkerhetsinteresser. Økt spenning ved Russlands sørgrense vil automatisk gi økt spenning ved nordgrensa mot Norge.

Ved å ta krigen ut, risikerer vi virkelig å få den hjem.