Stopp terrorkrigen: Ingen ny krig mot Irak!

Ingen bomber for Statoil!

av Arnljot Ask, internasjonal sekretær i AKP

Til innholdsfortegnelsen for akp.no nr 1, 2002 ||| Til AKPs hjemmeside

Aktuelle pekere:
Heftet Det store spillet ||| Røde Fanes artikler om internasjonal politikk
||| AKPs freds- og antikrigsprogram ||| Internasjonalt utvalg i AKP


Norge er i skarp krig mot Afghanistan. USA presser oss og resten av verden til en ny krig mot Irak. Disse krigene kan stanses!

Verden er ikke den samme som i 1990. Da kunne vi kort tid etter Iraks innmarsj i Kuwait forutsi at USA ville gå til krig og skaffe seg faste landbaser i Golfen. Heller ikke i dag kan noen utfordre USA militært. Likevel har motsetningsforholda til rivalene utvikla seg, og de folkelige kreftene mot politikken til krigskreftene har blitt sterkere. Det gjør det mulig å samle en sterkere antikrigsallianse i dag. Det står om å hindre at en ny-fascistisk verdensorden vokser fram, hvor demokratiske rettigheter, og internasjonale konvensjoner, som er etablert gjennom de siste hundre åra går tapt.

Irak og Saddam Hussein har stått opp i mot USA i 12 år uten å bøye kne. Det er dette, sammen med Iraks oljerikdommer, som gjør at Bush nå vil trappe opp krigen mot det herjede landet, og ikke at diktatoren Saddams eventuelle kjemiske eller andre våpen truer USA eller nabolanda.

Når Bondevik og Krohn Devold nå for åpen mikrofon har velsigna F-16-flyene som skal bombe i Afghanistan, illustrerer det at vårt lands ledere bøyer kne for vår tids fører. Men det er ikke bare servilitet som ligger bak Norges krigstokt. Også det norske storborgerskapet har interesser de mener er tjent med denne politikken. Om enn ikke direkte i Afghanistan, så lengre mot vest, i det olje- og gassrike Kaspihavområdet. F-16-flya skal bombe for Statoil, Hydro og Kværner.

Stopp USA

USA har ført krig mot Irak, helt siden Golfkrigen i 1991. Sanksjonskrigen har tatt mer enn 1 million sivile irakeres liv. Samtidig har USA, sammen med Storbritannia, bomba mål i Irak flere ganger i uka siden desember 1998, i en krig som klart bryter med folkeretten.

USA har misbrukt terrorudåden 11. september 2001 til å skru opp tempoet i gjennomføringa av sin langsiktige handlingsplan for å sikre sitt verdensherredøme. Sjøl om programerklæringa som Bush la fram 20. september i år, The National Security of the United States, ikke skiller seg grunnleggende fra Reagans tilsvarende så er metodene for å realisere dem mer aggressive og stormaktssjåvinistiske. Bush erklærer nå at "Våre militære styrker vil være så slagkraftige at ingen mulig fiende vil tenke på å ruste opp for å komme på samme nivå som USA, eller enda lenger". Og metoden som nå knesettes er preventivt angrep. USA skal kunne slå til på forhånd om de føler sine interesser truet, uavhengig av avtaler og anerkjente konvensjoner om nødvendig.

Dette innebærer en militarisering og fascifisering av politikken som rammer folk flest. Det gjelder særlig der USA og deres nærmeste allierte nå tramper fram med krigsstøvlene, slik som i Palestina, Afghanistan og Irak og i tiltakende grad også på Filippinene og i Colombia, og som Russland gjør i Tsjetsjenia.

Den krigen mot Irak som USA nå ivrer for er også indirekte en "krig" mot rivalene. En avblåsing av Irak-krigen nå, ville bety at Russland, Frankrike og Kina fikk stor innflytelse i landet i forhold til USA og amerikansk næringsliv. Derfor må den langvarige Irak-krigen avsluttes på en slik måte at USA setter en ny dagsorden i regionen. Det er både maktpolitisk viktig og, ikke minst, avgjørende for hvem som skal slå kloa i de svære oljeressursene i Irak. Dette er bakteppet for den dragkampen som nå foregår i Sikkerhetsrådet og andre fora om Irak-politikken. Den viser også at det er mye som står på spill - for USA også!

Så lenge Sovjetunionen eksisterte var Europa det viktigste oppmarsjområdet for USAs militærmakt. Ennå i dag er Tyskland det enkeltlandet som har flest USA-soldater fast stasjonert. Med Golfkrigen i 1991 starta en forflytning av tyngepunktet for USAs utenlandsbaser østover, mot Midtøsten og Asia. Terrorkrigen har akselerert utplasseringa av soldater i det området som er pekt ut som det sentrale for maktbalansen i framtidas verdensorden (se kart). En ny Irak-krig vil også føre til baser i Irak og nærområda. Gjenåpninga av baser på Filippinene er på lengre sikt mynta på innringing av Kina, ved å sikre at det halvføydale samarbeidsregimet der klarer å stå i mot presset fra den voksende nasjonaldemokratiske bevegelsen.

USA har benytta sin styrkeoverlegenhet siden Sovjets fall til å tyne verdens folk og prøve å blokkere for sine framvoksende nye rivaler. Hjemmesida til Pentagon sier det rett ut: "Vi har det travlere enn noen gang", og viser til at de på 90-tallet gjennomførte nærmere 100 såkalte "større engasjement" i utlandet. Det innebar en tredobling av utplassering av hæravdelinger og en firedobling av utrykninger med fly i forhold til før!

Antikrigsbevegelsens utfordring er å bygge breie allianser nasjonalt og globalt mot den politikken USAs borgerskap står for. Det gjelder å forene arbeiderklassen og revolusjonære antiimperialister med alle demokratisk innstilte krefter. I enkelte land vil til og med reaksjonære føydalherrer være taktiske allierte. Ikke for å bilegge innbyrdes strid om framtidssamfunnet og den daglige klassekampen, men for å kunne forhindre den Orwellske verdensorden som ligger i forlengelsen av den politikken som borgerskapet i Washington DC nå fører.

Norge i krig

- Dette er krig mot terror, ikke krig i vanlig forstand, sa Kristin Krohn Devold da hun sendte F-16-mannskapene til Kirgisistan. Om Norge ikke er i krig med en annen stat reint folkerettslig, så er vi de facto i krig mot det afghanske folket. De fleste ofrene for USAs krig der har vært sivile afghanere.

Norske soldater er med på en krig som USA driver etter egne spilleregler, i strid med internasjonale konvensjoner. Og krigen dreier seg ikke først og fremst om Afghanistan. Neste år kan norske soldater stå i Kaukasus, i de neste fellesøvelser mellom Nato-land og stater i regionen. Målet med disse øvelsene ble formulert av en USA-representant på en olje- og gass-konferanse i Tbilisi sist vår: å sikre rørledningene i regionen, både de eksisterende og de framtidige.

Ved siden av Midtøsten er det nettopp Kaspihavregionen som i dag står i sentrum for ressurskrigen mellom imperialistmaktene. Russland og USA står mest direkte opp mot hverandre her. At Norge er djupest involvert her, er en stor utfordring for oss. Det er allerede flere lokale kriger her med grunnlag i nasjonsdannelser. Flere av disse kan blandes inn i "oljekriger" i nær framtid.

Russland og USA har felles interesse i å svekke OPEC (organisasjon for oljeeksporterende land), og olja og gassen i Kaspihav-området åpner muligheter for dette. Statene der er ikke med i OPEC, og de tillater oljeselskapene å investere på grunnlag av profittdelingsavtaler, noe de ikke får i OPEC-landa. Det springende punktet nå er å få olja og gassen ut på verdensmarkedet. Derfor kampen om rørledningene. Her kommer rivaliseringa mellom USA og Russland opp på bordet. Hvem skal kontrollere og tjene på utskipinga? Her foregår dragkampen både med økonomiske og militære midler, og Norge er midt oppe i den:

Kart over amerikanske baser i Asia

Amerikanske baser i Asia

1. Georgia, 2. Aserbajdsan, 3. Saudi Arabia, 4. Quatar, 5. Kuwait, 6. Kirigistan, 7. Oman, Bahrain og Aden, 8. Usbekistan, 9. Singapore, 10. Afghanistan (Bagram og Khandahar), 11. Filippinene, 12. Japan, 13. Sør-Korea, F. Flåtestyrker. Ikke på kartet: Tyrkia, Guam. USA har også militært personell uten faste baser i Kasakhstan, Turkmenistan og Tadsjikistan.