Til Stopp AP-sida


"Stopp AP"-indeksside | AKPs hjemmeside

Hvem er Stoltenbergs venner?

Hva er splittelsen i AP uttrykk for?

av Jorun Gulbrandsen, leder av AKP

 

I dag har kapitalen et problem. Produksjonsteknologien fører til at varene inneholder stadig mindre arbeidstid. I en kapitalistisk vareøkonomi betyr det at varens verdi er synkende, og dette er en tendens som utvikler seg nokså raskt. Perspektivet er at den kapitalistiske økonomien får økende problemer – teknologisk framgang fører til økonomiske kriser. Bøker og musikk på Internett er et varsel om kapitalismens økende problemer, nettopp fordi så mye blir gratis. En potensiell glede for befolkninga, men en trussel mot profitten til kapitaleierne. De skal naturlig nok sitte igjen med mer penger (= merverdi) etter investeringen enn før. Denne trusselen mot merverdien fører til at det er enorme mengder kapital som leiter etter nye områder å ta profitt ut av. Det er her offentlig sektor kommer inn. I land som Norge, som har en stor offentlig sektor, betalt og drevet av stat, fylker og kommuner, ser kapitalen en mulighet for insvesteringer. I Norge er det snakk om nesten 100 milliarder kroner.

Det er kapitalens bekymring som Stoltenberg gjør til sin. Det lyser ut av alt han sier. For han unngår enhver diskusjon om realitetene, tross utfordringer fra egne partifeller.

Stoltenberg er gammeldags

Stoltenberg representerer en fløy i AP som forsøker å framstille seg sjøl som moderne, men som er særdeles gammeldagse. Deres politikk fører tilbake til tida før innføringa av "velferdsstaten". Dette har de til felles med den alminnelige, borgerlige, konservative ideologien til H og FrP. De representerer den tida da kapitalen bestemte alt, fordi arbeiderbevegelsen var atskillig svakere. Det totale kapitaldiktaturet. Heldigvis er det fortsatt mange i AP, i fagbevegelsen og i kvinnebegevelsen som ser akkurat dette. Som ikke vil tilbake til samfunnet slik det var før: "Har du penger, så kan du få. Men har du ingen, så kan du gå!"

Nesten 100 milliarder kroner bruker den norske staten på helse- og omsorgstjenester. Kommunene får riktignok for lite penger til å dekke befolkningas behov og statens pålegg, men det er prinsippet jeg vil fram til her: Prinsippet om at staten skal sikre at alle innbyggere skal ha de samme lovbestemte rettighetene, uansett hva de tjener og hvor de bor. Rettigheter ved sykdom, alderdom og uførhet har det tatt flere generasjoner å få etablert. Det er dette som er en moderne tankegang, og som folk i mange land ser opp til som et framtidsbilde for seg sjøl: Medisinsk kunnskap og sosial trygghet skal også komme vanlige folk til gode!

Det "nye" handler om profitt

Stoltenberg tåkelegger ved å henvise til at private allerede er viktige for kommunens helsetjenester. Men det er ingen ny utvikling. Idealistiske organisasjoner gjør en stor og viktig jobb. Heller ikke disse er tjent med børsutviklinga til Stoltenberg, de vil bli presset ut av de internasjonale kapitalistiske monopolene. Stig Lægdene i Tromsø Bymisjon sier i Arena (Norsk Kommuneforbunds fagblad) nr 5, 2000 blant annet dette: "Den moderne formen for privatisering av offentlige hjelpe- og omsorgstiltak kan medføre at idealistiske organisasjoner som i dag ivaretar viktige samfunnsoppgaver skvises ut av en anbudskonkurranse de verken har økonomisk evne til – eller etiske forutsetninger – for å takle. Og det er brukerne av tjenesten som blir tapere når fokus rettes fra viktige medmenneskelige verdier til penger."

Det er nemlig noe nytt som skal inn: En omsorgssektor som har profitt som mål. Det er det som er innholdet i begrepene "konkurranseutsetting, privatisering og anbud". Selskaper som har kommet inn i drift av sjukehjem, er: ISS, et multinasjonalt selskap med base i Danmark og krav til avkastning på 6%. Det er Partena Care, eid av det franske konsernet Sodexho. Krav til fortjeneste på en 14–15 %, noe som må bidra til at deres sykehjemsplasser i Moss koster 60.000 kroner mer enn de kommunale. Det er Norlandia, et svenskeid hotellselskap. Det er svenske Carema med Orklakapital i ryggen. Carema sier de regner med et potensiale på 450 milliarder kroner i det nordiske "helsemarkedet". Disse selskapene driver forretning, ikke veldedighet. Som Rolv Rynning Hanssen i Norsk Kommuneforbund skriver 11. august: "Da er det ikke Bymisjonen, Røde Kors eller sanitetsforeninger man diskuterer, men børsnoterte giganter med milliardoverskudd og strenge krav til avkastning." Dette vet også Stoltenberg. Det er dette han forsøker å fjerne fokus fra.

Målet for de store selskapene er å komme i en monopolsituasjon og diktere betingelsene. Resultatet av "konkurranseutsetting" er monopol og ikke konkurranse.

Det private er ikke bedre

Jørgen Kosmo mener at mangel på "smidighet og forbrukerorientering" er den største trusselen mot offentlige tjenester. Jeg er sikker på at mange tjenester kan utføres bedre; det har jeg sjøl erfaring for fra skolen, der jeg har hatt min arbeidsplass i flere tiår. Men det er ikke det viktigste. Det er uholdbart at staten pålegger kommunene å utføre tjenester for folk uten å bevilge tilstrekkelig til det, og deretter kritiserer representanter for staten de samme kommunene fordi det er køer (for eksempel). Hovedproblemet for kommunesektoren er at den rett og slett har for lite penger!

Det er en myte som blir stadig gjentatt som et religiøst mantra. Det er myten om at private selskaper er mer effektive og billige enn kommunale. Dette er det ikke hold i! Det er ikke påvist at privat drift gir mer penger eller mer omsorg. USA som er den private kapitalismens hjemland, gir atskillig mindre omsorgshjelp til sin befolkning per helsekrone enn Norge. I stortingsmeldinga Omsorg 2000 står det blant annet:

"Konkurranseutsetjing i omsorgssektoren er eit nytt fenomen i Noreg. Difor veit vi svært lite om dei langsiktige verknadene for kvalitet, kostnader, ulikskap i tilbodet kommunane imellom, talet på sysselsette i omsorgstenesta, arbeidsmiljø mv. Den mest oppdaterte norske undersøkinga som ligg føre har samanlikna kostnader ved 8 sjukeheimar, av dei to konkurranseutsette (Nygård 1998). Eventuelle forskjellar i kvalitet er ikkje undersøkte. Studien viser at dei konkurranseutsette sjukeheimane ikkje er rimelegare i drift enn dei kommunale samla sett, men at dei private er mest kostnadseffektive innan aktivitetar som ikkje er brukarretta (mat m. v.)"

"Konkurranseutsetjing og privatisering er også eit nytt fenomen i omsorgstenestene i Danmark. .... Det er også nokre forsøk på konkurranseutsetjing av omsorgstenester i enkelte kommunar. Fleire av desse forsøka har stranda på eit tidleg stadium på grunn av misnøye med tenestetilbodet og konflikt mellom den private operatøren og kommunen."

"I Sverige gjennomførde enkelte kommunar konkurranseutsetjing av omsorgstenester allereie tidleg på 90-talet. Det er likevel ikkje gjennomført større studiar som seier noko om dei langsiktige effektane."

Asbjørn Wahl sier i Dagsavisen 6. januar om det danske ISS: "Ved Ullevål sykehus gjorde selskapet så dårlig jobb at det ble løst fra kontrakten og kastet ut. Samme vegen gikk det ved 70 Oslo-skoler."

Hvor skal ISS og Orkla ta pengene fra?

Vanlig logikk skulle føre til en del spørsmål: Hvor skal pengene komme fra, som skal gi de internasjonale selskapene profitt og aksjeutbytte? – Fra kommunale skattepenger med hardt trengt økonomi. Hva kan de spare på, som kommunen angivelig sløser med? Maten til gamle og syke? Skal de ansatte vaske større områder på kortere tid? Skal det bli enda færre pleiere per omsorgstrengende enn det er i dag? Skal de ansatte få lavere lønn enn hos ISS? Skal selskapene ta de pasientene som krever minst arbeid og som de derfor liker best? Skal kommunene fortsette å administrere og legge til rette for selskapene – og i tillegg gi dem penger? Skal kommunen opprettholde en beredskap – i tilfelle ISS ikke gidder mer? (Det offentlige har jo ansvaret, som Stoltenberg sier ...)

Hva med lovkompetanse og taushetsplikt?

I den omtalte stortingsmeldinga, stilles det en rekke viktige spørsmål om lover og taushetsplikt. Skal de private selskapene som driver omsorgstjenester med egne ansatte, ha samme kompetanse som det offentlige har, til å kjenne og følge lovene som angår tjenestene? Eller skal kommune fortsatt finansiere denne ekspertisen? Hvordan skal taushetsplikten ivaretas? Hvordan kan selskapene lage anbud for hvor mye pleie- og omsorgstid forskjellige folk i kommunen har, uten å gjøre seg kjent med grunnlagsmaterialet? Skal de se saksmappene – med taushetsplikt? Skal kommunestyrene behandle anbudene – uten å se vurderingsgrunnlaget? Eller skal de kunne se det – med taushetsplikt? Hvor blir det av personvernet?

Hvem skal vinne klassekampen i AP?

Det er ikke rart Stoltenberg og hans fløy er nødt til å forsøke å selge oss det gammeldagse samfunnet sitt ved å unngå å få søkelys på de virklige problemstillingene som dette handler om. Markedsliberalister som sosialministeen, Guri Ingebrigtsen, som tjener dobbelt så mye som folk flest, utttaler seg med en dybde på tykkelsen med et flatbrød. Hun "synes ikke" det er viktig hvem som yter omsorg til eldre, så enkel er hele denne problemstillinga for henne. Felles for folk som Ingebrigtsen og Stoltenberg er at de er ambassadører for at internasjonal storkapital skal legge sugeslangen sin ned i den felles, offentlige pengekassa som skattebetalerne i Norge har samla sammen til.

Det foregår nå en kamp innad i Arbeiderpartiet. Den er et uttrykk for ulike klasseinteresser. På den ene sida står Stoltenbergfløyen som gjør storkapitalens interesser til sin, og som forsøker å få folk til å godta det samme ved å ikke syne korta sine. På den andre sida står folk både i AP og i kvinne- og fagbevegelsen som forsvarer de moderne prinsippene om en velferdsstat med lik rett og mulighet for alle.

Hva blir resultatet? Stoltenberg har rike venner. Men motstanderne hans er i overveldende flertall og kan vinne hvis de er aktive. Vi er mange både i og utenfor AP som ønsker å bygge allianser, ikke bare for å forsvare velferdsstaten, men for å utvide folks muligheter til å få gode helse- og sosialtjenester. Den enkleste måten å få tul det på, er antakelig å fjerne hele markedet. Å yte etter evne og få etter behov, er et mer moderne prinsipp for et samfunn enn det klassiske markedstyranniet vi ser i dag.

"Stopp AP"-indeksside | AKPs hjemmeside