AKP-arkivet

Distriktene taper

av Frode Bygdnes, Troms RV Oversikt over e-post-adresser

Avisinnlegg oktober 2003


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Fylkeskommunen som folkevalgt forvaltningsorgan har nok størst betydning for distrikts-Norge. Byene klarer fint å tale sin egen sak. Regjeringa orienterer seg mer og mer mot storbyene. Dette begynner å gi seg utslag. Først og fremst fordi distriktene sin påvirkning og innflytelse i fylkespolitikken er vesentlig svekket. Og det er tilsiktet. Dermed er det lettere å drive med sentralisering og fraflytting til fordel for liberalismens markedspolitikk.

For det første er valgloven blitt endra slik at utjevningsmandatene i fylkestinget er sløyfa. Dermed har sikkerhetsnettet for distriktsrepresentasjonen også blitt fjerna. For det andre er antall representanter redusert fra 45 til 37. Det betyr færre politikere og dermed redusert dekning rundt i fylket.

For det tredje er valgreglene endra. Før måtte ei retting i form av personstemmer være gjort av halvparten av velgerne for at det skulle få konsekvenser. Nå er dette redusert til 8 %. Dette skulle gi velgerne større innflytelse på valget, men fungerer heller slik at de befolkningstette områdene vil øke sin representasjon. En person fra Tromsø eller Harstad vil fort rykke forbi en person fra Nordreisa.

Resultatet av disse tre momentene viser seg nå for Troms fylkeskommune. Byene Tromsø, Harstad og Finnsnes har 21 representanter og 6 av første vara til fylkestinget. Dette er godt over 50 % av tinget. Kommunene Bjarkøy, Kvæfjord, Skånland, Ibestad, Gratangen, Lavangen, Dyrøy og Torsken har ingen representanter, heller ikke om en tar med første vara. De kommunene som nå ikke er representert i tinget, befinner seg hovedsaklig konsentrert i sør-Troms. 10 % av arealet og omtrent like stor andel av befolkninga i Troms er ikke representert i tinget. Heller ikke Bardu og Sørreisa har representant i fylkestinget, men de har fått en av fylkesrådene, så derfor tar jeg ikke med de kommunene. For de andre kommunene i Troms så står de igjen med bare en eller to representanter.

Dette er tall som ikke bare viser at distriktene taper i politikken, det er og tall som truer fylkeskommunens eksistensberettigelse.

Sammensettinga av fylkestinget har ganske god spredning på alder. Seks er over 60 år og like mange er under 30. Gjennomsnittsalderen ligger på 45 år. Kjønnsmessig er heller ikke sammensettinga alarmerende. 40 % er kvinner. Men alarmerende er det at jeg ikke finner noen kolleger fra privat sektor. Riktignok er det en snekker/bonde fra Arbeiderpartiet, ellers er det toppsjiktet fra næringslivet som utgjør de fem fra privat sektor. Mer enn 19 politikere kommer fra offentlig sektor, derav 10 lærere. Sju er studenter eller pensjonister. En slik skeiv fordeling av representasjonen gir seg dessverre utslag i politiske meninger i tinget. For at fylkestinget skal kunne fungere som folkevalgt organ må tinget også gjenspeile et tverrsnitt av befolkningen geografisk og yrkesmessig.

At parlamentarismen nå er innført gjør ikke bildet bedre. Nå har vi fått et innelag og et utelag. Innelaget bekler posisjonene og representerer 19 politikere. Dermed er 18 politikere parkert. Nesten halvparten av politikerne vil ikke være der avgjørelsene taes. De vil da vanskelig kunne være ombudsmenn/-kvinner for folket. Det er færre politikere det er hensiktsmessig å kontakte. Av Harstads syv representanter er det bare tre i maktposisjon som det har noe for seg å drive påvirkningsarbeid ovenfor. Stortinget er organisert etter parlamentariske prinsipper. Der sitter de etter geografisk representasjon. Alle fylkene er representert. Troms innfører parlamentarisme uten å ha sikret kommunerepresentasjon. 10 av 25 "kommunebenker" ville blitt stående tomme om vi skulle kopiere Stortinget. Slike hensyn er det ikke tatt ved innføringen av parlamentarismen i Troms.

I denne perioden er antall gruppeledere i tinget fra Tromsø fordoblet. Tre av gruppelederne fra "regjeringspartiene" kommer fra Tromsø. Og nesten halvparten av alle gruppelederne kommer fra samme by som administrasjonen sitter i. At tre av fire komiteledere også kommer fra Tromsø nå, gjør ikke bildet om Tromsø-dominans i politikken mindre.

Distriktsrepresentantene som settes inn i fylkesrådet, må flytte til Tromsø. Tidligere var det bare fylkesordføreren som ble satt under press av Tromsø-lobbyistene. At tromsøværingen Roger Ingebrigtsen her er tatt inn blant fylkesrådene, bedrer ikke situasjonen.

For å motvirke denne Tromsø-dominansen må distriktene synliggjøre egne krav. Kun folks egen kamp kan legge premisser for fylkespolitikken. For en kan ikke lite på fylkestingets representanter. Opposisjonen blir overkjørt og posisjonens distriktsrepresentanter får munnkurv i gruppemøtene for ikke å ødelegge for partikollegaer. I denne situasjonen er vi i ferd med å få en haug med heltidspolitikere. Avstanden mellom politikere og administrasjon viskes ut når politikerne går fra å være lekfolk til heltidspolitikere. Fem fylkesråd, fire komiteledere, en ordfører og gruppeledere for de største partiene. Det blir mer enn 15 årsverk til en årslønn på over en halv million. Denne utviklinga kjenner vi fra Helse Nord. Pengene brukes til toppene og nede på gulvet eller ute i marka, skal det spares.


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside