AKP-arkivet

2005 og behovet for politisk opprør

av Asgeir Bell og Jorun Gulbrandsen Oversikt over e-post-adresser

Innlegg i en debattserie i Klassekampen oktober - november 2003


Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

"Vårt mål er å satse mot 2005 for å overta regjeringsmakten og utforme en god venstrepolitikk," uttaler Bård Vegard Solhjell, SVs partisekretær, til Klassekampen 16. september, dagen etter valget. På denne og liknende uttalelser fra SV-hold, har Klassekampen starta en artikkelserie som mer enn antyder betydningen av å samle venstresida i norsk politikk om et regjeringsskifte i 2005. Det parlamentariske grunnlaget for denne venstreregjeringen skal være Ap, SV og Sp.

Om dette prosjektet er det to ting å si: Det er mest sannsynlig at det havarerer. Dernest er det en virkelig avsporing i arbeidet for å utvikle det politiske opprøret mot finanskapitalens diktatur i Norge. Sjøl om Senterpartiet har et Nei til EU-standpunkt, kan vi ikke gå med på å kalle det et venstreparti. Høyst bemerkelsesverdig er det at Klassekampen innlemmer Arbeiderpartiet i diskusjonen om venstrepolitikken framover, et Ja til EU-parti, og et parti som har gått i bresjen for å AS-ifisere statsinstitusjonene i Norge. Hva SV angår, har de som mål å skaffe seg makt til å styre det borgerlige samfunnet. Sammen med Ap. For den som måtte være i tvil - studer grundig spissartikkelen til Kristin Halvorsen i lanseringen av serien i Klassekampen 18. oktober. Den inneholder knapt noen analyse av maktforholdene i Norge. Halvorsen uttrykker ønske om "å ruste opp skolen så den skinner" og kommer med antydninger om et industrieventyr på miljøvennlig teknologi. Utover en varslet sperre om å ikke gå sammen med partier som ønsker å søke EU-medlemskap, er artikkelen først og fremst uforpliktende retorikk. De fleste vanskelige spørsmål i forhold til å oppnå noe som helst for underklassene i Norge, er ikke berørt!

Å etterlyse en venstrepolitikk og en endring av borgerskapets markedsliberalistiske offensiv, er viktig og nødvendig. Men å rette diskusjonen inn mot Stortinget og regjeringskonstellasjoner er håpløst, avsporende og nokså unyttig. Intervjuet med Stein Ørnhøi er mest klargjørende for hva SV ønsker. Han sier: "Det er først og fremst en konstruksjon av en ny venstreformasjon, som kan bli den statsbærende venstreformasjonen i de tiårene som kommer." Ørnhøi er her på frierferd for å tilby det kapitalistiske Norge noe av det som savnes mest; stabilitet, forutsigbarhet, parlamentarisk styringsflertall, kort sagt: styringsevne på regjeringsplan. Om borgerskapet hadde en hjernetrust, en generalstab eller liknende, så kunne vi tro at dette i hvert fall kunne vekke en viss interesse hos dem.

Hvem regjerer i Norge?

En regjering i dagens Norge kan avspeile interessene til ulike kapitaler, kapitalgrupper og interessegrupper. Derfor kommer og går det også regjeringer med ulike nyanser i program og erklæringer. Dette er taktiske forskjeller. Men en regjering i Norge vil ikke leve lenge om den ikke evner å legge til rette for kapitalakkumulasjonen (profittsamfunnet). Brundtland II-regjeringen gikk på i 1986. Den foretok et av de mest rå løftene i arbeidsledigheten i Norge (fra 36.000 til 118.000 i 1993). Den kunne neppe gjort denne jobben om ikke den sosialdemokratiske bevegelsen internasjonalt og nasjonalt hadde justert seg ideologisk i forhold til det nye akkumulasjonsregimet som kom internasjonalt på 1970-tallet (omstilling og nedskjæring av offentlig sektor). Ap tilslutta seg da det liberale frihetsbegrepet som betyr frihet for kapitalen på nesten alle områder. Brundtland var endog en av initiativtakerne til det liberaløkonomiske rammeverket som nå utarmer Norge, nemlig EØS-avtalen.

Men regjeringene må også evne å fornye tilliten til det parlamentariske valgsystemet. Dersom dette svikter avgjørende, kan folk ta skeia i egen hånd og bygge opp et maktfundament som utfordrer forfatningen som borgerskapets makt og hegemoni hviler på. Legg merke til at flere av de som i dag ønsker å bane vei for en venstreregjering, har uro for synkende valgdetakelse og ønsker å komme systemet til unnsetning.

Maktforholda i Norge

Norge er et lite imperialistisk land som fremmer sine interesser på verdensarenaen ved å fallby seg for de store imperialistiske blokkene, USA og EU, og som trenger seg på den fattige verden gjennom et oppblåst fredsego som vekslende norske regjeringer bruker store ressurser på å holde ved like (Midtøsten, Sri-Lanka, Filippinene m.fl). Norge handler i mange sammenhenger som en delstat av USA. Norge er også en økonomisk og politisk spiller på verdensarenaen. Å ikke bli med på USA sine eventyr kan rett og slett bety at Norge vil miste USA sin beskyttelse, f.eks i de 23 land Statoil nå opptrer som investor, kanskje særlig i Sentral-Asia (Aserbajdsjan).

I Norge er den økonomiske makta veldig konsentrert og basert på statlig kapital og fond, på utenlandsk kapital, samt på et lite antall familiers kontroll over de store private selskapene i industri, handel og etterhvert transport og kommunikasjon (som privatiseres). Finanskapitalen i Norge har i stor utstrekning utøvd sin makt gjennom regjeringene som også har hatt store ressurser for hånden til ideologiproduksjon. Det er forbausende i hvor stor grad maktpolitikerne og toppadministrasjon i en hvilken som helst kommune i Norge er kjent med og aksepterer hovedlinjene for den økonomiske politikken (for tiden: "stramt budsjett", "låg prisutvikling" m.m).

Hvem er på offensiven?

Forkjemperne for "venstre"-regjeringa tegner et bilde av de politiske forholda som kunne gi inntrykk av at høyrekreftene eller "makta" nå er på offensiven. Etter vårt syn er det ikke slik. Det er det bare i den grad noen kommer dem til unnsetning. Nasjonalt og internasjonalt er produksjonen fallende på de lange trendene, og de motvirkende tiltakene (finans-, rente- og valutapolitikk) framskynder nye kriser. Krigspolitikken til USA avler motstand, og på litt sikt kan det vokse fram mange revolusjonære kamper fra folk som bare venter på anledningen når imperialismen svekkes økonomisk og politisk.

Angrepene på lokaldemokratiet ved å fjerne fylkeskommunene og slanke ned kommunestyrer og antall kommuner, privatiseringsbølgen, angrepene på arbeidsmiljøloven samt det forestående pensjonsranet, vitner om et system i krise som nå må finne nye områder å utarme for å holde hodet over vannet. Dette vil skape så mye motstand at systemet på litt sikt vil kunne avskaffes gjennom et folkelig opprør. Et internasjonalt snyltersystem som bare reparerer seg gjennom å utarme fattigfolk eller å starte kriger for å rane andres ressurser, er ustabilt og dømt til å utfordres gang på gang.

Motoffensiven

Vi mener det er på sin plass å påpeke at situasjonen ikke er ugunstig. Flere og flere fagforeninger ønsker å stå uavhengige fra Ap. Flere fagforeninger gikk i forrige og dette valget ut og stilte betingelser til de politiske partiene. Nedleggingen av sykehusene som makta trodde skulle bli enklere når fylkestingene (som folk kunne få innflytelse over) mista innflytelsen, har avla et opprør av dimensjoner. Tendensen er at folk ikke finner seg i hva som helst. Vi trenger et radikalt og åpent program for å knytte disse kampene i hop og sikre at de ikke underlegges partienes taburettstrategier. I de lokale opprørene for å forsvare lokalsjukehus og fødeavdelinger, i kommuneopprøret for en bedre økonomi og demokrati, i fagbevegelsen for å forsvare arbeidervernet, i motstanden mot EU og EØS, i motstanden mot USAs imperialistiske politikk i verden - i alle disse og i flere saker er motstanden tverrpolitisk! Den virkelige bevegelsen i samfunnet, det virkelige venstreopprøret, det som retter seg mot kapitalens makt, stemmer dårlig med det avlegse partipolitiske kartet. Dette er den andre grunnen til at det blir virkelighetsfjernt å snakke om regjeringskonstellasjoner som det viktige. (Den første grunnen er at den omtalte "venstre"-regjeringa bare kan administrere kapitalismen slik den er.)

Sannheten er at omdanningen av Norge fra maktas synspunkt går for tregt. De taper terreng. Regjeringene holder kort tid, og både storting og regjering må kjøpe seg fram til løsninger for å imøtekomme høylytte krav fra folket. Sykehuskampen, som lille RV har spilt en avgjørende rolle i å utvikle med dyktige lokalpolitikere (bl.a Terje Kolbotn, Berit Mortensen, Knut Henning Thygesen, Gunvald Lindset og Frode Bygdnes), har nå nådd et nivå som gjør det politisk umulig å ikke overføre mer penger på statsbudsjettet i de avgjørende forhandlingene. Sannheten er at motoffensiven i Norge er tjent med svake og vaklende regjeringer og å kunne utnytte motsetningene mellom partiene og partigruppene. Minst av alt trenger Norge et nytt stabilt regime som sender ut nye politikergrupper som skal forklare oss hvorfor ting må være som de er.

Snylterstaten

Olav Randen hadde en artikkel i denne serien som noen og en hver bør legge seg på sinne. Når Norge holdes i et jerngrep for å pumpe opp olje og gass i det tempoet vi er vitne til, setter staten inn omfattende tiltak for å sikre at sektorer som gjør krav på arbeidskraft og penger kommer til kort. Dette rammer industriutvikling og offentlig sektor. Det rammer mye av arbeidet slik vi kjenner det i Norge. Samtidig proletariserer det store ungdom- og studentsjikt i en ustabil tjenestesektor som skal betjene de nye vanene til overklassen og som etterhvert allmenngjør nye behov i resten av befolkninga. Oljeprofitten, som også er en grunnrenteprofitt over gjennomsnittsprofitten, muliggjør oppkjøp av sosiale grupper og sjikt. Det finnes derfor et objektivt grunnlag for radikal forsumping i de best betalte sjikta i foreningsliv, offentlig forvaltning og delvis på kultur-, utdanning og mediesektoren. I motsetning til Ap-ledelsen som har hatt det faglige byråkratiet som fast sosial basis for sin makt, utgjør trolig dette omtalte sjiktet noe av SV-ledelsens sosiale maktbasis. En identifikasjon med samfunnet og dets maktorganer har sannsynligvis ført til ønsket om regjeringsmakt. Men "venstre" er det ikke.

Oslo, 15. november 2003


| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside