Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap på vei opp.
De nydemokratiske og sosialistiske revolusjonene i vårt århundre, med Russland og Kina som viktigste eksempler, klarte heller ikke å overleve den imperialistiske tidsbolken. Både ytre press og indre svakheter gjorde at de sosialistiske samfunna som ble bygd opp brøt sammen og tilslutt ble oppslukt av den rådende verdensimperialismen.
Både for verdens folk i den perioden de holdt stand, og for det historisk utviklingsløpet, er allikevel gevinstene til disse pionerprosjekta av stor betydning. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.
Sosialismen brøt først gjennom i "imperialismens svakeste ledd", i fattige, halvføydale land, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen. I Øst-Europa var de kommunistiske partienes maktovertakelse i årene etter annen verdenskrig dels et resultat av revolusjonære frigjøringskrier mot fascismen, og dels et resultat av Sovjethærens seire i denne kampen. De økonomiske, klassemessige og politiske tradisjonene som sosialismen voks ut fra, og det harde presset fra den imperialistiske omverdenen, la grunnlag for politiske system som konsentrerte makta i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Parti og stat voks sammen. Feilaktige linjer og metoder for ledelse i dette sjiktet fikk dermed også stor betydning for den videre utviklinga. Motkreftene til denne negative utviklinga ble svekka. Uavhengige fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble etterhvert motarbeida og behandla som kontrarevolusjonær virksomhet. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene, ble møtt med tilbakeslag. Statspartisosialismen ensretta såvel kultur som vitenskap. Det utvikla seg etterhvert et nytt borgerskap i "sosialistisk frakk" som berika seg og sikra sin maktstilling gjennom forfølgelse av opposisjonelle av alle avskygninger og som blanda seg inn i forhold i andre land. Sosialismen gikk tapt i disse landa lenge før de proklamerte hamskiftene på starten av nittitallet.
Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig betinga undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Å prøve å tildekke dette, og å framstille all opposisjon som reaksjon eller imperialistiske håndtlangere, er en fare for sosialismen. Erfaringene viser at dette også kan føre til forbrytelser og omfattende overgrep i sosialismens navn. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers. Statspartisosialisme og tilsidesetting av det sosialistiske demokratiet fremmer utviklinga av en ny overklasse som hersker over arbeiderklassen og folket.Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Import av sosialisme, eller å underlegge seg sosialistiske "storebrødre", skader sosialismen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding
Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. De nye sosialistiske samfunna vil også bli prega av de objektive rammevilkåra de får; hvilken kraft det imperialistiske systemet står igjen med og det materielle og subjektive utgangspunktet i landa som bryter ut. Den teknologiske utviklinga har lagt grunnlaget for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter. Det at vi kan stå på skuldrene til pionerprosjekta og utnytte både de positive og negative erfaringene fra disse, vil også i seg sjøl gi framtidas revolusjoner bedre muligheter.