Hilde Danielsen skriver i Klassekampen fredag 8. mars, i artikkelen "Den farlege klassekampen", om individ og samfunn, at: "Deler av venstresida opererer med eit anakronistisk syn på individ og samfunn: At økonomiske forhold determinerer sosiale og kulturelle forhold. Såleis lir ein under de samme autoritære tenkinga som Arbeiderpartiet." Med dette utgangspunktet kritiserer hun Aslak Sira Myhre og Knut Kjeldstadli som i tidligere artikler har anlagt et klasseperspektiv for å forstå hva som skjer med Arbeiderpartiet.
Det er ikke viktig for meg - selv om jeg kaller meg marxist - om Marx hadde rett når han i Det kommunistiske manifest (Røde Fane, 1998, side 48) skrev at "Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper". Marxismen er en kritisk teori - og skal være kritisk også til seg sjøl. Men anta at han faktisk hadde rett, at dette er en påstand som også gjelder i dag, at dagens samfunn må forstås som et samfunn av klasser, det siste i rekken, kapitalismen i sin imperialistiske epoke. Da har vi et stort problem at den ene intellektuelle etter den andre har en virkelighetsforståelse som ikke er i tråd virkeligheten.
Hilde Danielsen skriver: "At folk ikkje lenger identifiserer seg med klassar og at risikosamfunnet har tvunge fram ein ny refleksiv kulturtilstand som set spørsmålsteikn ved den teknologiske framstegstrua." Poenget er at objektivt sett er de fleste som bor i dette landet, arbeidere - med og uten hjelm - menn og kvinner og stadig flere i offentlig sektor. Det som gjør at vi kan kalle dem en klasse, er deres forhold til produksjonen, dvs. mest sentrale trekket i ethvert samfunn, det gjør at samfunn og samfunnstyper er forskjellige. Arbeiderklassen har en underordnet posisjon, de eier ikke produksjonsmidlene, men selger arbeidskrafta si.
Oppfatter arbeiderklassen dette sjøl? Delvis så gjør den det, men bare delvis. Kapitalismen som system makter nemlig å tilsløre virkeligheten - selv om virkeligheten blir ikke forandret av den grunn. Ett eksempel er at lønna arbeideren får, virker rettferdig; antall timer ganger timelønn er det lønnsarbeideren har å rutte med. Altså: Utbyttinga trer ikke fram sånn at den andre hovedklassen, borgerskapet, blir direkte avslørt hver gang arbeideren får lønna. Han/hun reiser seg ikke automatisk opp og sier at "Jeg fikk ikke alt! Du tok noe fra meg! Du er en tjuv!" Det er fordi utbyttinga er tilslørt. Men den er der. Beviset er at det finnes et borgerskap.
I virkeligheten er folks plassering i eller utenfor produksjonen, der hvor dette samfunnets materielle goder skapes (av arbeiderklassen), det avgjørende for hvor du havner i maktstrukturen og hvilken andel av verdiskapinga du får. Det er vesentlig for hvordan du ter deg og tenker. Teorien om å gruppere i sosiale klasser samsvarer med den virkelige verden og er nyttig for dem som vil forandre verden.
Men klasser er ikke det eneste som er viktig for å forstå hvordan mennesker forholder seg til hverandre, som sosiale vesener i et maktsystem. Kjønn er også en materiell virkelighet som plasserer kvinnene i underordnete posisjoner i arbeidslivet og i mellommenneskelig forhold. Det er avgjørende å fjerne klasseundertrykkinga for å bli i stand til virkelig å fjerne kvinneundertrykkinga. Men uten å forstå undertrykkinga av kvinner, særlig arbeiderkvinnene, er det umulig å fjerne undertrykkinga og vinne kampen for et rettferdig samfunn. Det er derfor det er vettugt å være både kommunist og feminist.
Vårt samfunn heter fortsatt med god grunn kapitalisme. Når Hilde Danielsen kaller dette samfunnet "risikosamfunnet" og "meiningssamfunnet", er det med å tilsløre mer enn det forteller. Og da er det enda vanskeligere å forandre. Selv om kapitalismen i dag er preget av stor utrygghet, data og informasjon i et hittil ukjent omfang.
Betyr det at arbeideren tenker som en arbeider og at borgeren tenker som en borger, punktum? At det nærmest er et 1:1 forhold? Har kanskje Hilde Danielsen rett når hun kritiserer venstresida for å mene: "At økonomiske forhold determinerer sosiale og kulturelle forhold."
Nei, dessverre er det sånn at streikebryteren fortsatt er en arbeider og de fleste nynazister er fra arbeiderhjem - altså så langt det er mulig å komme fra deres egentlige, objektive interesser. Derfor den politiske kampen om hodene, der makta og media og en god porsjon postmoderne intellektuelle vil individualisere og gruppere folk etter hvilken smak de har, hva de spiser, hvordan de kler seg. Problemet er at årsaken til disse forskjellene som preger folks liv, i mye mindre grad er knyttet til individenes evne til å skrive cv-er enn til deres klassetilhørighet. Når Hilde Danielsen skriver: "Skillelinjene går mellom dei som har lønnsarbeid og dei som ikkje har det, ..." er dette mer i tråd med hvordan jeg tenker.
For meg er kjerna i å forstå Arbeiderpartiets vekst og fall, knytta til hvordan de oppfatter (subjektivt) at partiet stemmer overens med deres egne interesser. Etter krigen var kommunistene i frammarsj, Sovjet hadde stor tillit siden de var avgjørende i kampen mot Hitler. Borgerskapet kjøper seg da tillit hos arbeiderklassen, får istand velferdsordninger som gjør at levestandarden til folk flest øker. Folk flest "betaler tilbake" til Arbeiderpartiet ved å stemme på dem - og ikke på kommunistene som det drives heksejakt på. Dette er innholdet i klassekompromisset.
Når trusselen om opprør er forsvunnet, USA er den ene gjenstående supermakta og USA kan gjøre nesten som de vil uten at regjeringer gjør motstand, er det ikke lenger noe grunnlag for kompromisset mellom arbeiderklasse og borgerskapet. Borgerskapet vil det rett og slett ikke lenger, de vil ha alt sjøl. Dette er det typiske i verden og det er grunnlaget for at Arbeiderpartiet ikke finner noen samfunnsmessig plass. De plassene som samsvarer med deres politikk, er allerede opptatt av Høyre og FrP. Det er andre som gjør jobben med å privatisere og rasere velferdsgoder. Til det trenger ikke borgerskapet DNA lenger. DNA får ikke en gang takk av borgerskapet for at det var de som var døråpnerne.
Spørsmålet er om det er anakronisme å bygge allianser for å forvare seg og styrke klassekampen. Eller om det å jobbe for å stå sammen ut fra et perspektiv på felles interesser (altså et klasseperspektiv og et kjønnsperspektiv) er det eneste mulige - for å vinne. Jeg oppfatter borgerskapets strategi på den ideologiske fronten nå nettopp er å fremme tanker om individualiserte løsninger og "lissomtilhørigheter". Da er vi nemlig lettere å slå.