AKP-arkivet

Noen tråder fra
arbeidsmiljøets historie

av Kjersti Nordby

Disse artiklene har tidligere stått i Transportarbeideren,
medlemsbladet til Norsk transportarbeiderforbund i 1998 og 1999.
Stoffet har også vært presentert i heftet Det gode arbeidsmiljø - mest lønnsomt for hvem?,
utgitt av AKPs faglige utvalg i 1998.


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Har du noen gang hatt vondt i ryggen?

Eller kjent verking nedover skuldre og armer, hofter og lår? Sliten og uopplagt etter det evindelige maset og stresset, stiv, støl og lemster i kroppen. Eller kanskje gått der i diseleksosen og lurt på hva slags dritt du puster inn i lungene dine daglig. Eller du synes du begynner å høre litt dårlig, har liksom vanskeligheter med å følge med i samtalene her og der, og tenker: Det må være støyen. Det er ikke sikkert at det er deg det er noe i veien med, ikke sikkert at det er du som har skylda fordi du ikke har mosjonert som doktoren sa. Sykdom og dårlig helse er verken guds straffedom eller resultat av tilfeldigheter. Det er kroppens svar på ytre påvirkninger.

I Norge har vi en lov som legger ansvaret på arbeidsgiveren for å legge til rette et arbeidsliv som skal fungere uten å gi de ansatte helseskader, verken av fysisk eller psykisk art. Nå er det på ingen måte sikkert at virkeligheten i 1998 er sånn. Og sånn har historia heller ikke vert. I denne artikkelserien skal vi se litt nærmere på arbeidsmiljøet, hvordan det har vært og hvordan det har utvikla seg. Vi skal forsøke å samle noen tråder i en vev, for til slutt å ha laga et bilde.

Det arbeidsmiljøet vi lever i, dag etter dag, år ut og år inn, handler om mange ting og setter sine spor. Det handler om noe mer enn lønnsforhold og arbeidstidsordninger. Det handler om sjølve arbeidslivet. Arbeidsmiljøet er viktig fordi det berører en stor del av livene våre. Vi bruker mye av tida og livskrafta vår på jobben. I framtida blir det kanskje mer. Og det er en alminnelig oppfatning at et bra arbeidsmiljø har stor personlig betydning. I moderne språkbruk blir dette mer og mer kalt HMS, Helse, Miljø og Sikkerhet. Og moderne bedriftsledere synes at HMS er viktg, men først og fremst som et konkurransefortrinn. Det blir et redskap til å danke ut konkurrenter på markedet. I framtidas arbeidsliv, hvor fleksibel arbeidskraft er det store nye som kommer for fullt, hvilken plass kommer arbeidsmiljøloven til å få? Hva blir konsekvensene for medvirkning og engasjement i arbeidsmiljøsaker? Hvem vil bry seg med dette på arbeidsplasser hvor folk bare er ansatt for kort tid, eller kommer innom et par ganger i uka for å diskutere hjemmearbeidet?

Den arbeidervern- og arbeidsmiljøloven vi har idag har en historie. Den er resultat av lengre tids utvikling og kamp mellom ulike interesser, den er et resultat av at andre har gått foran. Derfor er det viktig å kjenne til historia, vite noe om utviklinga som ligger forut for den situasjonen vi har idag, hvordan ting har blitt til. Sjøl om virkeligheten kan framstå som relativt trygg nå, kan vi fort komme i en situasjon i framtida hvor vi må kjempe for våre oppnådde rettigheter på nytt.

For hva slags arbeidsliv ønsker vi oss? Kanskje framtida vil gjøre Aristoteles' ord til virkelighet: "Hvis hvert verktøy kunne utføre sitt arbeide etter ordre eller etter en forutanelse, slik kunstverket til Daidalos beveger seg av seg sjøl, eller treføttene til Hephaistos av egen drift kunne gå til sitt hellige arbeid, om skyttelen på det viset kunne veve av seg sjøl, da trengte ikke mesteren noen svenn og herren trengte ingen slave".

Arbeidsmiljøets historie er historia om folk. Om hvordan arbeidslivet har tatt vare på arbeidskrafta si. Det er historia om interessemotsetningene i samfunnet, som er reelle for dem som vil se, de lar seg ikke forklare bort med samarbeid. Det er i spenningsfeltet mellom disse interessemotsetningene utviklinga skjer.

Det er flere måter å skrive historie på

Noen sier: Det er seierherrene som skriver historia. Den handler oftest om konger, keisere og hærførere. Men folket har også ei historie, og den beskrives ikke så ofte i historiebøkene. Et eksepel på dette er henta fra Jan Kemiske Fabrik A/S ved utløpet av Glomma, også kalt "Lillehelvede", som illustrerer poenget:

På slutten av 20-tallet gikk kapitalismen inn i ei alvorlig krise. Rasjonalisering og lønnsnedslag ble pressa gjennom for å få mest mulig ut av arbeidskrafta for en lavest mulig investering, og i den kjemiske industrien kom kampen til å stå hardest. Arbeidsforholdene ved Jan Kemiske Fabrik var så dårlige at en arbeidsrettsdom fra 1927 slo fast at forholda ga opphav til så mye sykdom og elendighet at den landsomfattende tariffavtalen mellom Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening ikke kunne gjøres gjeldende her. Sykekassa hadde 92 av de 148 ansatte i registret sitt. Symptomene de ansatte hadde var hovne, betente øyne, med tåreflod, lysskyhet og smerter, forbrenninger etter fosforsprut og stor brannfare, "brystsvakhet", illebefinnende og slapphet på grunn av fosforforgiftning. Ryktene om de ytterst betenkelige arbeidsforholda kom etterhvert Arbeidstilsynet for øre, og i 1927 bestemte sjølveste sjefsinspektøren at han skulle avlegge et besøk. Han avla sin rapport og kom med forslag til tiltak. Og fabrikkeieren sørga etterhvert for noen forbedringer.

Dette er historia sånn som den blir presentert i en historisk oversikt over arbeidervernets historie. Men dette er ikke hele sannheten. Hvis vi leser historia fra fagforeningas ståsted finner vi ut at det ikke ble fart i miljøtiltaka før arbeiderne slutta seg til de landsomfattende streikeaksjonene innafor kjemisk industri i 1929. Arbeiderne på Jan Kemiske gikk nemlig til streik med krav om 15 øre timen, 42 timers uke og 6 timers skift, alt med begrunnelse i de helsefarlige arbeidsforholda. Sammen med arbeiderne i Det Norske Zinkkompani, Odda, Norsk Hydro på Hærøya, i Notodden og på Notodden og mange andre ble krava ført fram til seier på de fleste områder.

Var det fabrikkinspektøren eller streiken som førte til resultater?

Streik som aksjonsform, også ved arbeidsmiljøkrav - eller sløving av streikevåpenet?

Vi skal gjøre et hopp inn i nyere tid, til den legendariske Linjegodsstreika i 1976. På den nyåpna terminalen på Alnabru var mye som det ikke skulle være. Vinteren var hard, særlig for dem som sto under åpen himmel på plasslessinga, uten vintertøy og uten varmebrakke. Godsekspeditørene holdt varmen ved hjelp av pallebål, og da de forlangte brakke, kom formannen med følgende seriøse tilbud: Vi skaffer en lang skjøteledning og ei kokeplate, så kan dere stå oppå den etter tur for å bli varme på beina. Det var ikke rart at doturene ble litt lange. For å ordne opp i dette, kom samme formann med nok et seriøst tilbud: Vi skaffer ei tralle, og setter en do oppå den, så kan denne tralla trilles opp og ned langs vognrekkene. Det er verdt å tenke over at dette er arbeidsforhold tilbudt voksne folk i relativt sett nyere tid.

Det ble en streik med alle ingredienser fra "de ville streikene" på 70-tallet: Den ble raskt erklært for tariffstridig og ulovlig av arbeidsgivere, forening og forbund, det ble kamp mot streikebryteri, politi mot streikende arbeidere, pressehets og AKP-stempel, suspensjon av streikeledelse. Og Berge Furre gikk ut i Ny Tid og sa at dette var sløving av streikevåpenet. Men dette var også en streik med flere arbeidsmiljøkrav.

Følgende er saksa fra hvitboka fra streiken som ble utgitt av klubbstyret på Alnabru i 1976:

"... For denne sultelønna utfører vi et tungt arbeid, dels i høyt oppdrevet tempo pga trafikkmengden og samlebåndsprinsippet. Vi jobber i et uoppvarmet og trekkfullt godshus, eller ute i glisne jernbanevogner. Dette fører til mye sjukdom og fravær ... Hver vinter kommer nordavinden blåsende nedover Groruddalen, og mange mener at Alnabru må være det kaldeste stedet i Oslo. De som jobber ute på plass-lessinga har krevd hovedsaklig tre ting: En foret vinterjakke å jobbe i, et sted hvor de kan varme seg av og til, og skikkelig brøyting og sandstrøing av det islagte området hvor lastebiler, trucker og ekspeditører ferdes. Disse krav skulle regnes som en selvsagt ting utfra vern om helse og liv, men hittil har vi bare oppnådd å få innfridd kravet om vinterjakke, og det med nød og neppe...Vi sliter med dårlig utstyr, f.eks. er gaffeltrucker og jekketraller som fungerer en mangelvare. Truckførere måtte klage i flere måneder for å få hørselvern og nyrebelter."

Lærdommene fra streika var mange. Klubben oppsummerte i etterkant at det nytter å streike, de hadde lært om pressas rolle, om streikebryteri, om politi, klassedomstol og pampene på Youngstorget. Men også om solidaritet og om hva det betyr å kunne stole på egne krefter: "Vi kasta oss inn i en hard streikekamp, faktisk en av de hardeste streiker i norsk etterkrigstid. Våre fiender brukte alle midler for å knekke oss, men de fleste av oss klarte å stå imot presset. Dette ga oss sjøltillit. Og vi lærte hvordan arbeidsfolk kan stå sammen til tross for partiskillelinjer som fienden utnytta for å splitte oss. Vi var sammen ute på gata for å dele ut løpesedler, sto sammen med lenkede armer i Østensjøveien, og vi gikk sammen i klassekamptoget 1. mai." Streiken førte ikke til umiddelbare resultater, men her, som så mange steder kom forbedringene etterhvert. Idag har terminalen sluseporter og oppvarming og ny teknologi er innført - med de nye arbeidsmiljøproblemene som det medfører.

Industriens barndom

"Alle sanseorganer blir skadet i like høy grad av den kunstig oppskrudde temperaturen, av lufta i arbeidslokalet, som er full av avfallsstoffer fra råmaterialet, den øredøvende larmen osv. I tillegg kommer livsfaren som arbeiderne lever under blant de tett sammenstuede maskinene, som produserer tapslistene fra den industrielle slagmarka like regelmessig som årstidene flyter hen." Sitatet er henta fra Karl Marx, som skriver dette i sitt hovedverk Kapitalen rundt 1850.

Poetisk, men realistisk. Karl Marx var en av de vitenskapsmennene som kanskje grundigst har undersøkt og beskrevet situasjonen for den framvoksende arbeiderklassen under den industrielle revolusjonen, både når det gjelder hvordan maskinen og storindustrien utvikla seg, arbeiderens forhold til maskinene, og ikke minst har han saftige beskrivelser av den tidas arbeidsmiljø. På bakgrunn av disse undersøkelsene utvikla han sine økonomiske teorier.

Den industrielle revolusjonen fra begynnelsen og midten av 1800-tallet var virkelig en revolusjon som satte enorm fart på produktiviteten. En engelsk avhandling fra 1859 setter opp følgende regnestykke: 1 hest = 32 arbeidere, 1 dampmaskin = 66. Med alle sine nye oppfinnelser førte den gradvis til industrialisering, økt bruk av maskiner og sentralisering av produksjonen. Som regel i store fabrikkhaller. I begynnelsen kalte man produksjonen for kooperasjon, flere arbeidere var samla i felles lokaler, men hver enkelt lagde ferdig hvert enkelt produkt fra begynnelse til slutt. Det var en stor grad av arbeidsstolthet knytta til det. Litt senere kom manufakturen med sine enkle maskiner. Så skjøt utviklinga av maskinene fart. Først kom verktøymaskinen, en forbedring av verktøyet arbeiderne brukte. Verktøymaskinen overtok de operasjonene som arbeiderne tidligere utførte med lignende verktøy. Senere utvikla bevegelsesmaskinen seg, maskiner som bevega og brukte verktøyet, og erstatta menneskelig muskelkraft som drivkraft. Men også overføringsmekanismene som gjorde maskinen i stand til å drive mange verktøymaskiner samtidig med samme bevegelsesmaskin.

Og maskinene var ikke ufarlige. Usikra bestanddeler, transmisjoner og kraftoverføringer, akselledninger, tannhjul og drivremmer. Roterende maskiner, sirkelsager, smergelskiver, sentrifugaltørremaskiner, slipesteiner, alt lå åpent i dagen og lett å komme borti. Ennå hadde man ikke begynt å tenke på sikkerhet, og alvorlige ulykker hørte dagliglivet til. Arbeidsmiljøet ellers var prega av helseskadelige stoffer, ventilasjon eksisterte ikke i mørke støv- og trekkfylte lokaler. Oppvarming og belysning var det dårlig med. Før elektrisiteten ble det brukt olje, parafin og gass. Ingen hvile eller pauser, ingen hygiene, garderobe og toalettforhold, og arbeidsdagen var på 12-14 timer. Her finner vi årsakene til "tapstallene fra den industrielle slagmarken" som Marx skriver om.

De nye maskinene ble ikke alltid ønska velkommen som et gode, ofte var det tvert imot. Ettersom maskinen ble stadig mer sofistikert og spesielisert ble arbeideren mer og mer et vedheng til maskinen. Før gjennomførte arbeideren hele produksjonsprossessen og fikk dermed et forhold til det han produserte, men med de nye maskinene følte han hele sin håndverksfaglige stolthet trua. Maskinene ble av mange sett på som en fiende, og for dem var det nødvendig å føre en forsvarskamp mot forverringer. Maskinknusing ble et virkemiddel i kampen. Utvikling er ikke synonymt med forbedring, utviklinga løser noen problemer, men skaper nye. Arbeidslivet er fullt av eksempler på det, sjøl i våre dager.

"Maskinen - vår fiende" - det var ikke så rart at man opplevde det sånn. Kunsten å anvende verktøyet ble overført til maskinen. "Samtidig med at maskinarbeidet i ekstrem grad angriper nervesystemet, undertrykker det musklenes mangesidige spill og legger beslag på all fri og åndelig virksomhet. Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold". Dette sa Friedrich Engels i 1846. Bedriftsfysioterapeuter sier omtrent det samme i dag. Nylig har NHO satt i gang et prosjekt i utsatte bransjer for å redusere ensidig gjentakelsesarbeid. Og spørsmålet arbeidsfolk stilte seg var da - som nå - vil maskinene gjøre arbeideren overflødig?

"Kapitalen spør aldri etter arbeidskraftas levetid. Kapitalen er ene og alene interessert i en maksimal utnytting av arbeidskrafta i løpet av en arbeidsdag. Og dette oppnår den ved samtidig å forkorte arbeidskraftas levetid. På samme måte som en grisk godseier piner maksimalt utbytte av jorda - men samtidig berøver jorda for all dens fruktbarhet." Dette er nok et sitat fra Kapitalen. Er denne 150 år gamle analysa aktuell idag? Blir arbeidskrafta, kilden til rikdom, ofra på maksimalprofittens alter?

Barnearbeid

I industriens barndom var det også veldig praktisk med barnearbeid. De nye maskinene gjorde muskelkraft overflødig. "Dette veldige midlet til å erstatte arbeid og arbeidere med forvandlet seg dermed straks til å øke antall lønnsarbeidere, til å legge alle medlemmene av arbeiderfamiliene under kapitalens herredømme, uten hensyn til kjønn og alder" (Marx). Og barna fylte i utstrakt grad opp arbeidsplassene, ofte i gruvene. Etterspørselen etter barnearbeidere ligna ofte i formen etterspørselen etter negerslaver. I en annonse i en engelsk lokalavis kunne man lese i 1858: "Trenger 12 til 20 gutter, ikke yngre enn at de kan gå for å være 13 år. Lønn 4 shilling pr. uke." Barnearbeiderne var små, netthendte, kom til der hvor voksne ikke kom til, og ikke minst var de billige. Bortsett fra at de fikk mye mindre lønn jobba de på samme vilkår som voksne. Den første vernelovgivninga vi kjenner er fra 1802, England, og den tok sikte på å forbedre, ikke forby, arbeidsforholda for barn i bomullsindustrien. I 1833 ble arbeid i tekstilfabrikker forbudt for barn under ni år.

Marx skriver harmdirrende om barnearbeidet: "Metallmanufakturene i Birmingham og omegn anvender 30.000 barn samt 10.000 kvinner til for det meste svært tungt arbeid. En finner dem i de helsefarlige messingstøperiene, knappefabrikkene, glasur-, galvaniserings- og lakkeringsverkstedene. De ekstreme arbeidsbyrdene for voksne som for ikke-voksne har sikret forskjellige avis- og boktrykkerier i London det ærefulle navn "slaktehus". De samme ekstreme forholdene finner en i bokbinderiet. Her er slaktofrene særlig kvinner, jenter og barn ... Et særlig motbydelig skittent og dårlig betalt arbeid er sorteringen av filler. Til dette arbeidet blir det fortrinnsvis anvendt jenter og unge kvinner ... De unge fillesortererne fungerer som overførere og spredere av kopper og andre smittsomme sykdommer, som de sjøl blir de første ofrene for."

Vi kjenner også til mange eksempler på at barna ble mobilisert til å hjelpe til med å få de voksnes arbeid utført. Her et eksempel Noge, fra en beskrivelse av de kvinnelige avisbudas arbeidsmiljø fra 1914: "... De møter opp i ekspeditionen mellem 5-½7 om morgenen og mellem 4-½6 om eftermiddagen ... Men da blir for manges vedkommende byrden fordelt, idet et barn eller to møter op for at hjelpe mor. Som små piler skyter de da ind i portrom og trappeganger. Op til en abbonent i 5te etage, ned igjen, op i 4de i en anden opgang, ned og op igjen - saaledes går det for seg i de store leiekaserner. Mens det i villastrøkene mere blir at fly tvers over gaten ustanselig, slik som Mjøsdampbaaten gjør, naar den alt i et krydser Mjøsen." Barn er hendige til så mangt.

I Norge hadde vi en skolekommisjon i 1871 som jobba for å utvikle skoletilbudet, idet man ville gjøre almueskolen til en skole for barn fra alle samfunnsklasser. "Hvorfor er unga alltid så trøtte og uopplagte på skolen?" Dette var spørsmålet de stilte seg. De framsatte forslag om å utvide undervisningstida, men støtte på problemer med å organisere det, for unga var på jobben i tillegg til en beskjeden skolegang. Ikke rart at de var trøtte og slitne. Noen tall viser omfanget av barnearbeid i 1870-åra: I tobakksindustrien var 45% av arbeidsstokken barn under 15 år, i fyrstikkindustrien 30%, og man regna med at om lag 3.300 barn. Foruten barnas manglende lese- og skrivekunnskaper, var man opptatt av barnas manglende religiøse og moralske oppfostring. Man frykta påvirkninga fra den fordervede og umoralske voksne arbeiderklassen. Men noen var også bekymra for barnas helsemesige utvikling: "Kræfterne naar aldrig det fulde Maal og bliver opbrugte før Tiden." Erkjennelsen fra skolekommisjonen bidro til å sette søkelyset på barnearbeidet i Norge. Og etterhvert ble barnearbeidet regulert. Etterhvert som fabrikkinspektørene kom i virksomhet, ble det fremdeles avdekka mye ulovligheter knytta til barnearbeidet. Barn og unge ble ofte gjemt bort når det gikk rykter om at inspektøren var i anmarsj. Her forteller en arbeider ved et sagbruk ved Fredrikstad: "Vanskelighetene kom da vi som var under 16 år skulle ha nattevakt, for da var det en lege som var sjef for Arbeidstilsynet som kom til bruket for å inspisere. Det gikk som en løpeild gjennom bruket at nå kom doktoren, og da var det å dra bort i plankestablene inntil doktoren hadde reist inn til byen igjen."

Overskrift i Aftenposten søndag 26. oktober 1997: Til aksjon mot barn i gruver. LO ber norske gullsmeder om å reagere mot barnearbeidere i indisk diamantindustri. Undersøkelser viser at av nærmere 800.000 arbeidere i den indiske diamantindustrien er inntil en fjerdedel barn. Altså rundt 200.000 barn, bare i gruvene i India. Vi vet altså ar barnearbeidet fremdeles er svært utbredt, særlig i de fattige delene av verden. Kapitalen er fremdeles avhengig av billig, uorganisert arbeidskraft, enkelte steder reint barneslavearbeid, for å holde hjula i gang. Og man kan kanskje hevde at unger som tjener til livets opphold ved egen hjelp har det bedre enn unger som er henvist til rennesreinene, arbeidet kan til og med gi dem en viss verdighet. Men er det sånn vi vil ha det? Er det et sånt samfunn vi ønsker oss?

Gudsfrykten er viktig

Dette arbeidsreglement fra 1872 sier mye om hva slags betingelser folk jobba under:

  1. Gudsfrykt, Renlighet og Paalidelighed er nødvendig i Arbejdet.
  2. Personalets Arbejdstid er nu reduceret fra kl. 0600 Morgen til kl. 1800 Aften med Undtagelse af Søndage, hvor det forutsættes at man beskæftiger sig med gudsfryktige Sysler. Bøn vil blive læst af vor øverste Chef hver Morgen ved Kontorets Begyndelse.
  3. Naar det er nødvendigt, kræves det at Personalet arbejder udover ovennævnte Arbejdstid.
  4. Alle yngre Ansatte og Lærlinge maa møte 10 min. før Bønnene læses, og maa være til Ledelsens Disposition ogsaa efter ordinær Arbejdstids Ophør.
  5. Personalet bør ikke anvende Beklædning i lyse Farver. Støvler og Frakker er ikke længere nødvendige i Arbejdet, fordi en Ovn nu er blevet installeret. Det gøres Undtagelse for Halstørklæder og Hatte i særligt koldt Veir. Dessuten maa hver Ansat i Vintermaanedene selv medbringe 4 Pund Kul hver Dag.
  6. Det er forbudt at snakke i Arbejdstiden. Der gøres opmærksom paa at en Ansats Ærbarhed, Properhed og Andsvarsfølelse vil blive draget i Tvil dersom han ryger Cigarer, drikker Alkohol af enhver Slags, spiller Billiard eller deltager i politiske Møder.
  7. Personalet har Mulighed for at indtage Forfriskninger mellom kl. 11.30 og kl. 12.00. Arbejdet maa imidlertid ikke afbrydes. Kunder, Ledelsen og Pressen maa behandles høfligt og med Respekt.
  8. De Ansatte maa holde sig friske. Lønudbetalinger standses øjeblikkelig i Tilfælde af Sygdom. Det anbefales saaledes at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet.
  9. Det understrekes at Arbejdsreglementet betyder en vesentlig Forbedring af de Ansattes Arbejdsforhold. Det ventes derfor af de Ansatte en tilsvarende forbedring i udført Arbejdsmengde.

Når vi leser dette, kan vi tross alt oppsummere at verden har gått framover. På den andre sida kan det jo være enkelte punkter vi kjenner igjen fra vår egen arbeidsdag. Mange jobber også nå 12- timersdag, normalarbeidsdagen uthules på flere fronter. Og mange sitter på jobben "udover ovennevnte arbeidstid", uten betaling, fordi arbeidsmengden hoper seg opp, og man er nødt til å få sakene unna. Om kvelden er det ofte fred og ro. Og jeg kjenner mange ansatte som ikke har tid til å ta spisepause, og sluker i seg matpakka mens man blir sittende på kontorpulten, slik at "arbejdet ikke afbrydes". Det er vel også sånn at sjefen forventer større innsats fra de ansatte når arbeidsmiljøtiltak blir gjennomført på bedriften.

Vi drar tilbake til slutten på 1800-tallet: Fabrikkene kunne øke produktiviteten enormt ved å investere i disse nye maskinene. Maskinene var sjølsagt dyre i anskaffelse for fabrikkeieren. Så det var best å sørge for best mulig utnyttelse av kapasiteten. Det ble lansert en teori om at fabrikkeieren ville få mest igjen for de siste timene maskinene var i drift. Hvis arbeidsdagen ble gjort lengre ville produksjonen øke mens den kapitalen som var lagt ut til anskaffelse av maskinene ville være uforandra. For arbeiderklassen ble derfor kampen om arbeidsdagens lengde viktig, og den ble hard og langvarig.

For det viste seg etterhvert at de lange skifta og de ellers ytterst dårlige forholda for arbeiderklassen førte til at arbeidskrafta ble utslitt, og forholda lå ikke til rette for at det ble reprodusert en ny skare med arbeidere som kunne ta over når noen bukka under av ulykker, utslitthet, sjukdom og tidlig død. Arbeidskrafta er en vare som har den egenskapen at den kan reprodusere seg sjøl, energien og arbeidlysta kan fornyes, hvis den bare får hvile, mat og avveksling. Hvis forholda ligger til rette er også arbeiderklassen i stand til å føde og oppfostre tilstrekkelig antall med nye, sterke arbeidere.

Så man var bekymra for reproduksjonen. Og mange leger kasta seg inn på arbeidernes side. Men ikke alltid. Professor Lockmann sa i "Det Medicinske Sælskab":" Vi maa opgive den Tanke, at kunne gjøre alt Arbeide her i Verden sundt, Industrien vil altid komme til at kræve Ofre af Helbred og Liv."

I Tyskland var ideologien blant fabrikkeierne ganske stram: Her skal vi ikke ha noen innblanding av leger eller andre arbeidervernideologer. Det setter profitten ned. Innafor fabrikkens 4 vegger disponerer vi arbeiderne som vi vil!

Opprør og kamp

De ytterst tvilsomme arbeidsforholda ga jo sjølsagt god grobunn for en radikalisering av arbeiderklassen. I perioden fra 1830 og til århundreskiftet var det store sosiale opprør i mange deler av Europa. Arbeiderklassen begynte å organisere seg og danne fagforeninger: Samla står vi sterke, samla kan vi slåss for våre interesser og sette makt bak krava våre.

Og det utvikla seg en streikebevegelse. I Norge hadde vi f.eks. fyrstikkarbeiderstreiken i 1989. En vakker dag la damene ved fyrstikkfabrikken ved Grønvold og Bryn ned arbeidet sitt og marsjerte ut i gatene med parolene sine: "Vi forlanger kun lidt mere pr. Gros og bedre sanitære Forhold!" Streiken retta seg mot arbeidstid og lønn, men også arbeidsmiljøet. Først og fremst handla det om den fæle fosfornekrosen. Dampen fra fosforkarene som damene jobba over førte til angrep på knokkelvev i ansiktet, tenner, hud og hår, og dette hadde de ingen beskyttelse mot. De krevde tilstrekkelig tilgang på vann, såpe og håndklær.

Bjørnson gjorde en stor jobb for å gjøre opinionen oppmerksom på hvor ille det var. Han viste fyrstikkarbeiderskene fram for publikum i Arbeidersamfunnets store sal, og samla inn penger for å støtte og hjelpe dem.

Den russiske revolusjonen i 1917 var også en voldsom inspirasjon til arbeidere over hele verden. "Giv Akt! Se Revolusjonen LYSER OVER VERDEN!" står det på fagforeningsfana til Vemork Industriarbeiderforening, brukt første gang 1. mai 1919. Og arbeiderklassen over hele verden gikk til kamp under parola fra Det kommunistiske manifest: "Proletarer i Alle Lande - Forener Eder!" Det kommunistiske manifestet feira sin 150-årsdag i det året som vi nå er på vei ut av. Men det er forbausende aktuelt.

Inspirasjonen fra revolusjonen er også tydelig å lese på denne 1.-maifana fra Kirkenes fra tida like etter 1. verdenskrig: "Leve Revolutionen. Tro ikke at friheten vindes ved at kompromisere med vore fortrykkere, nei disse er vore fiender og skal bekjempes. Vort løsen skal være: Samling under den revolutionære socialismens fane. Under denne fane skal vi slå samfundskrokanen i stykker. Under denne fane skal vi erobre friheten". Det er mye historie å lese ut fra fagforeningsfanene. Her er et annet eksempel: "Samhold til døden - mod Tyranniet er eneste vei til at bli befriet! Henderne frem til et ærlig tag, vi kjenner ei landegrænser i dag! Derfor: Brødre rundt hele jorden, i Øst som i Vest, i Syden og Norden!" Internasjonal solidaritet er et av arbeiderklassens stolteste tradisjoner. Norsk Transportarbeiderforbund har holdt denne fana høyt. I globaliseringas og den internasjonaliserte kapitalens tidsalder, vil denne verdien sikkert bli utfordra på nytt og på nytt. Igjen en grunn til å lære av historia: Vi må vite hva slags røtter vi kommer fra.

Borgerskapet hadde virkelig behov for revolusjonsforsikring: Vi må forsikre oss om at opprør og revolt ikke skjer i vårt land! Da er det bedre med noen forbedringer som kan stagge gemyttene, sjøl om det vil komme til å koste noen penger.

Dette synet kommer ganske klart til uttrykk i det norske indredepartementets begrunnelse for å nedsette en arbeiderkommisjon i 1885:

"Vil samfunnets myndigheter ikke ofre en sådan bevegelse (her ble det henvist til thranitterbevegelsen og revolusjonære strømninger i utlandet) tilbørlig oppmerksomhet, kan det lett oppstå fare for at måskje velment, men uforstandig og ensidig informasjon skal forville opinionen...ved å oppta disse spørsmål til offentlig drøftelse...kan man virke til å holde den innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor ..."

Følgende historie viser hvor skjerpa situasjonen ble oppfatta på begynnelsen av hundreåret: Norsk Arbeidsgiverforening tok i februar 1918 kontakt med statsministeren for å forvisse seg om at regjeringa hadde den nødvendige militærmakt for hånden dersom utviklinga i arbeiderklassen skulle føre til "uroligheter". Dette førte umiddelbart til at statsmaktene gjennomgikk beredskapen og foreslo tiltak. I nyere tid har det blitt godt dokumentert at det samme år ble oppretta en hemmelig hær - ikke som stående avdelinger, men som et mobiliseringsalternativ for soldater som var lojale mot den bestående samfunnsorden. Denne ordninga besto fram til 1937-38.

Fra debatten om særvern for kvinner

"... Det er et folks plikt overfor sin egen fremtid å våke over at dets kvinner er best mulig skikkede for sine plikter som folkefornyere og som bevarere av folkekraften!"

Det har alltid vært debatt om kvinnenes plass i arbeidslivet, og synspunktene har svingt i takt med kapitalens behov for arbeidskraft. Spørsmålet om særvern for kvinnene i industrien var gjenstand for en stor debatt på begge sider av 1900-tallet, og handla også om kvinnenes oppgave i samfunnet. Denne diskusjon har også medvirka til å forme vårt arbeidsmiljøbegrep. Kvinnelig deltakelse i arbeidslivet kan illustreres med noen tall: I 1875 var 23 % av arbeidskrafta i industrien kvinner. I 1890 var tallet steget til 28%. I 1875 var 27% av arbeidskrafta i jordbruket kvinner, i 1890 var tallet sunket til 19%. Industrien var avhengig av kvinnelig arbeidskraft, særlig i bransjer som tekstil, konfeksjon, næring, nytelse. Dessuten var kvinnelig arbeidskraft mye billigere enn den mannlige. Særlig vern for kvinnelig arbeidskraft dreide seg om følgende: Forbud mot nattarbeid, 10 timers arbeidsdag, rett til 4-6 ukers barselpause, forbud mot arbeid i gruver under dagen. Egentlig ganske rimelige krav.

Diskusjonen gikk ikke minst innad i kvinnebevegelsen, og problemstillinga var: Skal arbeid for kvinner være en rettighet for kvinner på like linje som menn? Eller er situasjonen for arbeiderkvinner så hard at de trenger spesielt vern i arbeidslivet?

De borgerlige kvinnesakskvinnene hevda på sin side at det skulle være likestilling, det skulle være samme betingelser for kvinner som menn. Særvern for kvinner ville være et tilbakeslag for likestillinga. De frykta at særbestemmelser for fabrikkarbeid ville bli overført til andre deler av arbeidslivet, kvinner ville bli utestengt fra yrkeslivet og tape i konkurransen med mannlig arbeidskraft. Dette var godt støtta opp om fra høyre- og arbeidsgiversida, som var opptatt av den personlige frihet: "... Det er ingen som vil tvinge kvinderne til at arbeide, hvis de ikke vil; men hvis de har helse og kræfter til at arbeide, skal de have lov til det."

Arbeiderkvinnenes fagforeninger hevda at arbeid for kvinner i industrien var såpass belastende at byrdene måtte reduseres, også totalt og samfunnsmessig. De samla belastningene med hardt arbeid, unger og hus var mer enn det de klarte å bære, og det måtte samfunnet ta hensyn til. Særlig nattarbeid og gruvearbeid ville slite kvinnene såpass ut at de ville tape i konkurransen med mannlig arbeidskraft likevel. Man mente også at bedre forhold for kvinner vil dra menn med seg.

Det er klart at arbeidskjøpere brukte særvern som påskudd til å nekte kvinner retten til arbeid, betale dem dårligere lønn og kvitte seg med dem igjen når det passa sånn. Derfor har det også vært motstand blant arbeiderkvinene sjøl, mot lover som skulle sikre dem slikt særvern. "Saadanne særlove for voksne arbeidersker skader os, fordi de sætter os i en særstilling og gjør det vanskeligt eller helt umuligt for os at opnaa arbeide, som vi ellers har betingelse for at kunde udføre tilfredstillende som vore mandlige arbeidskamerater" (kvinnelige trykkeriarbeidere i Kristiania 1909).

Det var forøvrig mange interessante innlegg i debatten:

Sjøl om argumentene kanskje har en annen form, er det ikke vanskelig å spore slektskapet tilbake i dagens moralske og religiøse propaganda, nær 100 år etter. Det var ikke lenge siden at det ble hevda fra høyeste hold i regjeringa, at kvinnefrigjøringa nok hadde gått litt for langt. Les: At voldsproblemene blant dagens barn og ungdom nok hadde en sammenheng med at kvinner deltar i arbeidslivet istedenfor å sørge for den oppvoksende slekt.

Resultatet av debatten ble at særvernet tapte, den borgerlige kvinnebevegelsen vant. Arbeidervernlovgivninga ble kjønnsnøytral. Det eneste unntaket var at kvinnene fikk en viss særbeskyttelse i graviditetsperioden. Men først i 1995 utarbeida Arbeidstilsynet en forskrift om forplantningsskader og arbeidsmiljø og tilrettelegging av arbeidet for gravide.

Taylor - menneskeforakteren, "vitenskapelig arbeidsledelse", utbytting satt i system

I 1911 kom det ut en bok i USA som gikk sin seiersgang over hele verden, og som kom til å få en enorm betydning. Det var Frederick Taylors bok Scientific Management (vitenskapelig arbeidsledelse). Han stilte seg følgende problemstilling: Hvordan øke produktiviteten? Når arbeiderklassens krav om at arbeidsdagens lengde skulle forkortes etterhvert begynte å få gjennomslag, fantes det en annen mulighet: Nemlig å øke intensiteten, det vil si å presse ut mer arbeid i løpet av samme tid, enten ved å øke hastigheten på maskinen, eller ved at arbeideren måtte passe flere maskiner. Mennesker og produksjonsutstyr skulle utnyttes maksimalt. Her er smakebiter av hans evangelium: Arbeidet skal være enklest mulig å utføre, delt opp i små enheter. Planlegging og utføring av arbeidet skal ikke utføres av den samme personen, den som utfører arbeidet skal ikke planlegge det. Arbeidsoppgavene skal beskrives så klart og detaljert som mulig. Arbeiderne har ikke noe å bidra med og skal ikke selv tenke ut arbeidsmåter. Arbeidernes innsats skal kontrolleres innafra ved hjelp av prestasjonslønn (akkord) og utafra ved hjelp av tidsstudier og produktivitetsregistrering. Arbeidsmiljøtenking har dårlige betingelser i en sånn filosofi, og det menneskesynet som denne filosofien representerer kjenner vel de fleste av oss den dag i dag.

Kjerna i Taylorismen er at ledelsen må frata arbeiderne kunnskapen om arbeidet: "Bedriftsledelsen må ta på seg å sammenfatte alle nedarvede kunnskaper og ferdigheter som hittil har vært arbeidernes eiendom og klassifisere dem og stille dem opp i tabellform, for seinere, på basis av disse kunnskapene, å sette opp regler for hvordan det daglige arbeidet skal utføres." Taylor var rett på sak og uttalte uten omsvøp: "Alle ansatte bør huske på at enhver bedrift først og fremst eksisterer for å gi eierne utbytte." Vi kjenner igjen det gamle kravet fra bedriftseierne fra industrialismens barndom om å få mest mulig igjen for investeringa i det dyre produksjonsutstyret. Dette produktivitetsevangeliet førte sjølsagt til at arbeidstempoet ble skrudd opp, og forventninga og kravet til arbeidernes yteevne steg. Og i kjølvannet av dette steg også, sjølsagt, antallet yrkesskader, slitasjeskader og belastningslidelser. Mange arbeidstakere var så utslitte at attføringstilbud, mulighet for omplassering og senka pensjonsalder kom på dagsordenen for flere fagforeninger.

Taylorismen satte sitt preg på utforminga av arbeidsmiljøet i Norge til langt etter 2. verdenskrig. Resultatet ble en arbeidsorganisering med streng hierarkisk kontroll og umyndiggjorte arbeidere. Tidsstudiene var et kjent fenomen på 50- og 60-tallet, hvor den tidas konsulenter sto med stoppeklokke over samlebåndsarbeideren for å måle seg fram til det minimale tidsbruket for hver enkelt arbeidsoperasjon. Akkordlønna er et annet uttrykk for denne filosofien. I dag blir det hevda at taylorismen forlatt, men motsatt kan det sies at prinsippene er i bruk, men det blir brukt andre ord og annen innpakning. "Intellektuell kapital" er det nye moteordet som nå er på full fart inn i norske bedrifter. Det handler om at arbeidernes samla kunnskaper er en ressurs som ledelsen må benytte seg av for å vinne kampen om markedet.

Er stoppeklokkene borte for godt i norsk arbeidsliv? I Aftenposten sto det en reportasje 18. november 1997. Overskrifta var "Stoppeklokke mot postansatte". Det skal ta 10,2 minutter å brette og adressere 193 aviser, 4 minutter for postbuda å kle på seg før de starter på ruta si, og 2,5 minutter å tømme postcontaineren. Kontrollører fra regionkontoret i Tromsø besøkte i forrige uke Skjervøy postkontor for å måle om de ansatte holder seg til tidsskjemaet.

Motstanden mot den tayloristiske tenkninga utkrystalliserte seg i §12 i vår nåværende arbeidsmiljølov, vedtatt i 1977. Ordlyden ble barbert en del i komitebehandlingene før den ble vedtatt, sånn at formuleringene ble mer spiselige for arbeidsgiverne. Men det går fremdeles an å oppfatte det sånn at vi i Norge har lovforbud mot tayloristisk arbeidsorganisering. I paragrafen heter det blant annet at teknologi, arbeidsorganisasjon, utførelse av arbeidet, arbeidstidsordninger og lønnssystemer skal legges opp slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, eller slik at muligheten for å vise aktsomhet og ivareta sikkerhetshensyn forringes. Videre stadfester den at arbeidstakerne skal ha rimelig mulighet til faglig og personlig utvikling, selvbestemmelse og faglig ansvar. En skal unngå ensidig gjentakelsesarbeid og arbeid som er styrt av maskin eller samlebånd på en slik måte at arbeidstakerne er forhindret fra selv å variere arbeidstakten. En skal ha tilgang til nødvendige hjelpemidler for å hindre uheldige, fysiske belastninger, og arbeidstakerne skal være med på å utforme styrings- og planleggingssystemer. Og at prestasjonslønnssystemer ikke skal brukes i arbeid hvor dette kan ha vesentlig betydning for sikkerheten. Den som vil bruke denne paragrafen vil nok oppdage at formuleringene er runde og at tolkningsmulighetene er mange. Men dette er kanskje en viktig paragraf å prøve ut for dem som vil slåss for menneskelige arbeidsvilkår i tida framover.

Fabrikkinspektørene kommer!

Sjøl om motstanden mot regulering av forholdet mellom arbeid og kapital var stor på slutten av 1800-tallet, tvang etterhvert kravet om reformer seg fram i Norge. Ikke minst var motiveringa å forsøke å demme opp for en gryende arbeiderbevegelse og å forskåne det norske samfunnet fra "de voldsomme Udbrud av Misnøie" som man hadde sett i andre europeiske land. Den teknologiske og økonomiske utviklinga trakk også i samme retning som arbeiderbevegelsen krav.

Men de politiske maktforholda i Norge var ennå ikke sånn at noen almen arbeidervernlov kunne vedtas. Derfor vedtok Stortinget i 1892 en Fabrikktilsynslov, og som man ser av navnet ville den komme til å gjelde bare for deler av arbeidslivet. I 1893 oppnevnes så de første fabrikkinspektørene, de var bare to stykker, og de var menn. Dette er forløperen til Arbeidstilsynet. Fabrikkinspektørene var en viktig side ved den nye loven. De skulle kontrollere maskineri og innretninger for å minske faren for arbeidsulykker, skape bedre hygieniske forhold og kontrollere at forbudet mot barnearbeidet ble fulgt opp.

Hygiene sto sentralt for fabrikkinspektørene:

Almindelige sundhetsregler for arbeidere som henhører under Fabriktilsynet (1911):

Fabrikkinspektørene var imidlertid ikke alltid like populære. I avisa Fjell-Ljom på Røros kunne man lese følgende innlegg etter et besøk av en fabrikkinspektør sommeren 1893:

"... Nu har denne "Arbejdernes Mand" været her et Paar Dage, hvor han efter Forlydende har været svært optat i de høiere Kredse - i Selskab hos Værkets Direktører og Funktionærer, og forøvrigt stadig været omsurret av disse. Om han har talt med nogen av Arbeiderne har vi derimot ikke hørt "gjetet". De ifølge den nye Lov valgte Arbeidernes Representanter gik da under Inspektørens Ophold hersteds og lurte paa en Anledning til at faa ham i Tale. De bestemte seg til at vove Forsøget fredag Aften, - men Omforladelse! Da var Manden i Selskab hos Overdirektionen. Om de senere har fundet Anledning til Konferanse er os ubekjendt."

Og fra det socialdemokratiske bladet Hvepsen: "Arbeiderne klaget for tinget sin nød, men flertallet rakte dem stener for brød. Fabrikkloven fikk, efter endeløs tull en nettoverdi der er mindre end nul."

I 1909 ble den første kvinnelige fabrikkinspektør en ansatt, Betzy Kjelsberg. Hun var en pådriver til å ta opp klanderverdige forhold, og engasjerte seg spesiellt i kvinnenes stilling og sosiale forhold, og sloss politisk for at barnearbeidet skulle begrenses. En historie fra gruvene i Sulitjelma illustrerer engasjementet hennes: En 19 år gammel jente, kokke ved gruva, oppsøkte henne og la fram historia si: " Hun sa hun orket ikke være der lenger, for det var ikke nok med at hun skulle koke, vaske og skure og holde det rent, men hun skulle også være kjærring for 11 mannfolk. Det var nemlig slik at kokkejentene delte rom med de mannlige arbeiderne. Jeg sa at hun ikke behøvde å være der lengre." Dette skriver hun i rapporten sin. Det skal nevnes at det tok et halvt år før saka lot seg løse, ved at det ble bygd ei ny brakke for kokkene. Og Betzy Kjelsberg var en sterk pådriver for løsninga, ikke ved hjelp av fabrikktilsynsloven, men ved hjelp av en annen lov som hun gravde fram, hvor det heter at "tyende skal ikke dele seng".

Hvor står dagens fabrikkinspektører? Står Arbeidstilsynet på de ansattes side, eller holder de hodet lavt og jobber for minnelige løsninger? Mange mener at Arbeidstilsynet har blitt konturløst og ullent, at de ikke lengre er arbeidsfolks allierte. I 1998 avslutta Arbeidstilsynet sin kampanje for et bedre arbeidsmiljø i transportbransjen. Sluttrapporten avdekker til dels grove forhold. Dette vil i framtida bli den store utfordringa for Norsk Transportarbeiderforbund: Hvordan kjempe for arbeidsforhold i bransjen som ikke setter liv og helse på spill.

Noen hovedstolper i arbeidervernlovgivninga i Norge

I arbeidervernets historie er perioden fram til ca 1915 gjerne kalt den filantropiske perioden. Velmenende folk fra overklassene, embedsmenn, forretningsfolk og storbønder, ville bruke lovgivninga til å beskytte de stakkars arbeiderne. Men etter den russiske revolusjonen begynte arbeiderne sjøl, anført av sine socialdemokratiske (som den gangen var revolusjonære) fagforeningsledere å overta styringa. De begynte å stille ultimatum, særlig i forhold til åttetimersdagen, og oppfordra arbeiderne til å "ta" åttetimersdagen, ved ganske enkelt å forlate arbeidsplassene sine etter åtte timer. Aksjonen fikk antakelig ikke veldig stor oppslutning, kanskje fordi arbeidsgiverne i enkelte tilfeller svarte med lockout. Men den viste veldig tydelig at arbeiderne begynte å bli alvorlig utålmodige.

Bortsett fra 48-timersuka som ble vedtatt i 1919 skjedde det ingen viktige reformer i tida fram mot 1920. Den økonomiske depresjonstida fra rundt 1920 var en vanskelig tid økonomisk sett også for bedriftene. Sparelinja ble framherskende og det ble vanskeligere å stille krav, både for fagforeningene og inspektørene i arbeidstilsynet. Trusel om arbeidsløshet var riset bak speilet. I en rapport fra tilsynet fra Glemmen i Østfold i 1932 blir det pekt på at arbeiderne var blitt mer tilbakeholdne med å gi opplysninger om feil eller mangler fordi de var redde for sin egen arbeidsplass.

Loven av 1936 ble utvida til å gjelde "alle bedrifter som sysselsetter arbeidere, eller som bruker mekanisk drivkraft på over en hestekraft. Etterat denne loven trådte i kraft, ser vi også flere og flere eksempler på at fagforeningstillitsmenn bryr seg om og stiller krav til bedre hygieniske forhold.

Perioden fra 1894 til 1970 blir kalt inspektørenes og inspeksjonenes klassiske epoke. Inspektørene betrakta seg vel sjøl i stor utstrekning som redskaper i å endre samfunnsfoholda ved sin virksomhet. I mellomkrigstida lå alt arbeid med reformer nede. det som ble oppnådd skyldtes først og fremst lokale initiativ.

Arbeidstilsynet retta mye oppmerksomhet på de hygieniske, og etterhvert de yrkeshygieniske forholda. Renhold og orden var viktige arbeidsmiljøfaktorer, det gjaldt også det personlige renholdet. Man oppdaga de yrkesmedisinske sykdommene som kunne skrives tilbake til omgang med støv og forurensing med giftige og sjukdomsframkallende stoffer, kjemikalier, asbest og silikose. Og det ble gjort framstøt med hensyn til sikkerhet og sikring av maskiner. Etterhvert begynte man å bli oppmerksom også på det fysiske slitet, uttrykkt i belastningslidelser.

I 1962 skjedde det en begivenhet som skapte store bølger i Norge, og bølgene skvalpa helt inn til vår parlamentariske forsamling. Det var ulykka Store Norske Spitsbergen Kullkompanis gruve i Kings Bay på Svalbard. 21 personer omkom etter en eksplosjon. Det hadde vært mange ulykker på Svalbard tidligere. 15 omkommet i 1948, 15 i 1952 og 19 i 1953. I kjølvannet av denne ulykka ble det reist sterk kritikk, både til gruveledelsen og Arbeidstilsynet på grunn av alvorlige mangler på sikkerhetsrutinene. Arbeidstilsynet hadde strukket seg svært langt, brukt muntlige istedenfor skriftlige pålegg, for at selskapet ikke skulle få vanskeligheter med driften og kanskje til og med måtte stoppe. Sammen med en god del andre ulykker i samme periode, bidro Kings Bay til å rette søkelyset mot større sikkerhet ved farlig arbeid. Og fagbevegelsen kom i stadig sterkere grad på banen.

På 60- og 70-tallet ble det igjen en periode med anti-autoritært opprør fra grunnplanet og fra fagbevegelsens side. Fagbevegelsen og "pampene" i forbunda og LO ble pressa fra grunnplanet og fra venstre til å ta klarere og skarpere standpunkt for arbeidernes interesser. Det var "de ville streikenes" glanstid. Det starta med LKAB i Kiruna, Svarige i 1969. I Norge var 1970 et begivenhetsrikt år, med streik på Norgas, Odda, Sporveien i Oslo og Sauda.

Hva vil skje med arbeidsmiljøet og vernelovgivninga i framtida? Greier vi å opprettholde et lovverk som verner arbeidskrafta mot hemningsløs utbytting? Fleksibiliseringa trenger seg på, vi skal jobbe når og hvor kapitalen trenger oss. Med fleksibiliseringa som overskrift har nå Bondevik-regjeringa satt ned et utvalg som skal se på arbeidsmiljøloven på nytt. Det gjelder å være på vakt. I historia har klassekampen og kampen om arbeidsmiljøet gått hånd i hånd, og sånn vil det fortsette i all overskuelig framtid.


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside