|
|
|
Innhold forsvarsdebatt | Til AKP si heimeside
av Per-Gunnar Skotåm, forsvarspolitisk talsmann for AKP (7. februar 2001)
Natos generalsekretær Lord Robertson måtte den 1. februar trekkes inn av statsminister Jens Stoltenberg og forsvarsminister Bjørn Tore Godal for å gi ryggdekning for den foreslåtte og pågående forvandling av det norske forsvaret fra i hovedsak å ha en struktur tilpasset forsvaret av norsk territorium til å få en struktur som ekspedisjonskorps.
Robertson uttalte i den forbindelse at omorganiseringa var gjort i nært samarbeid med Nato-eksperter for å møte framtidens fiender. Opptrinnet var en tydelig illustrasjon på at den innstillinga som Godal vil legge fram for Stortinget 16. februar er skrevet med påholden penn. Omlegginga skal tjene Natos globale interesser, ikke Norges nasjonale interesser.
Ryggdekninga trengtes etter at stadig større deler av forsvarets ledelse protesterer mot den utradering av nasjonal anti-invasjonskapasitet som omlegginga innebærer. Protestene toppet seg ved at 41 generaler og admiraler nylig protesterte mot at de foreslåtte omlegginger gjennomføres. Samt at generalmajor Fosland, etter å ha vært positiv til Forsvarstudie 2000 for hærens vedkommende, truer med å gå av som sjef for Landforsvaret i Nord-Norge hvis Forsvarstudiens forslag blir gjennomført.
Forsvarsstudien må avvises som grunnlag for norsk forsvarspolitikk. Vernepliktsforsvar med målsetting om forsvar av landet forlates fullstendig til fordel for deltakelse i Natos "out of area"-operasjoner. Forsvarsstudie 2000 må snarere kalles en "angrepsstudie", som bygger på premisser som må avvises.
Den framlagte Forsvarsstudie 2000 kulminerer en 10-årig utvikling: Ideen og forutsetningen om å opprettholde en nasjonal anti-invasjonskapasitet oppgis fullstendig. Forsvarets evne til å slå tilbake en invasjon/okkupasjon gjøres til 90% avhengig av utenlands unnsetning. Ressursene kanaliseres til oppbygging av styrker til internasjonale operasjoner på bekostning av å opprettholde nødvendig militær infrastruktur til forsvar av norsk territorium.
Hovedproblemet med Forsvarsstudien er ikke at det er for trange økonomiske rammer for forsvaret, men at den politiske og militære ledelsen har oppgitt ideen om at et vernepliktsforsvar med målsetting om forsvar av landet er riktig og viktig, og prioriterer de nødvendige midlene til oppbygging av et norsk ekspedisjonskorps til internasjonale operasjoner.
Klarest kommer dette til uttrykk ved nedlegging av både de stasjonære kystfort, motortorpedovåpenet samt mineleggerne. De planlagte nye fregattene, som de nærmeste 20 år vil koste mellom 25 og 30 milliarder, framstår nå som redskap for å projisere makt over havet utenom egne kystfarvann. Fregattprosjektet må nå stoppes, siden den tidligere vesentligste begrunnelsen for bygging av dem nå er fullstendig forlatt. De skulle opprinnelig være ryggstammen i sjøforsvarets antiinvasjonskapasitet, i kombinasjon med stasjonære og mobile elementer.
Det vesentlige for den politiske, økonomiske og militære eliten i landet er ikke å opprettholde Norges uavhengighet. For dem er det vesentlige å flytte fram deres egne økonomiske og politiske posisjoner i verden om nødvendig også med militære midler.
Den omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått videreført gjennom Forsvarsstudie 2000 og den nettopp framlagte Langtidsmeldinga for Forsvaret har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge i stadig mindre grad er i stand til å forsvare egne grenser mot et kuppartet invasjonsforsøk.
Den rasering av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et eget argument for å integrere Norge helt og fullt i EU.
Den samme politiske og militære eliten som nå legger ned det territorielle vernepliktsforsvaret, vil om noen år kunne argumentere med en politisk og militær integrering i EU for derigjennom å overlate forsvaret av Norge til EUs militære styrker.
Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 og innstillinga fra Forsvarspolitisk utvalg - Et nytt forsvar, samt den nylig framlagte Langtidsmeldinga, er å avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.
Gjennomføres forslagene vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20 % av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.
Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner.
Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvarsinstallasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB- våpenet svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.
USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.
Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999.
På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre.
Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder mens han sa: "Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner."
Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesser. Omforminga av de norske avdelingene for å fylle rollen som internasjonalt ekspedisjonskorps har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. De norske avdelingene er i ferd med å bli uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette har gått på bekostning av denne treninga.
Begrunnelsen for å bygge opp et ekspedisjonskorps i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene, er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder:
En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.
Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer mens vi plyndrer deres verdier.
I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt. Derigjennom kan det norske folk forledes til å støtte opp om imperialistiske eventyr.
Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn - og etterhvert en del kvinner - og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.
Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for Nato.
21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med radikalt å redusere de elementer av Forsvaret som er egna til å forsvare landets territorium.
Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.
Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde i en ikke alt for fjern framtid at vi må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren for å oppnå en viss grad av forsvarsevne. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal integreres i en EU hær.
Den offisielle politikken nå er at det mobiliseringsbaserte vernepliktsforsvaret skal nedlegges til fordel for et system for opptrening og vedlikehold av internasjonale innsatsstyrker. Disse skal også være landets stående beredskap og utgjøre den terskelen som en angriper må forholde seg til ved et angrep på Norge. En beredskap av denne typen vil utgjøre et betraktelig svakere forsvar enn reduksjonen av antallet vil tilsi både på grunn av at de er trent på en annen måte for andre typer oppgaver, men særskilt fordi det ikke lenger vil være noen å mobilisere.
Det som nå skjer er bl.a. at heimevernsfolk blir pålagt å levere inn våpen og ammunisjon som de tidligere har oppbevart hjemme for å kunne stille stridende avdelinger på kort varsel.. Denne utviklingen legger ned hele den grunnleggende identifikasjonen mellom folk og forsvar som har preget Norge i etterkrigstiden. Totalutgiftene til forsvaret er i tillegg til de direkte militære kostnadene smurt utover hele det norske folk for å kunne mobilisere det på kort varsel. Mye av ressursene har gått med til å betjene selve SYSTEMET med kontroll og oversikt over mob-utstyr, liste- og rulleføring, ulike typer lagre, for inntil ca 10 år siden å kunne stille ca 300.000 kampklare mann i en organisert motstand. Poenget er at dette tid- og ressurskrevende systemet med å kunne stille en hel befolkning til militær motstand i en gitt situasjon ikke lar seg kombinere med militære utenlandseventyr, hverken økonomisk, ideologisk eller ressursmessig.
Hva er så mulig å gjøre for å gjøre det norske forsvaret bedre i stand til å utføre sin primære oppgave, nemlig å forsvare landets grenser og over tid kunne avvise og kaste ut en inntrenger?