AKP-arkivet

Kan Norge leve med EØS-avtalen?

av Arne Byrkjeflot

Innledning på årsmøtet til Troms Nei til EU november 2001


Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Jeg kan nesten ikke se for meg et Norge under EØS i 20 år til. Det vil i lengda være umulig for en sjølstendig stat å underordne seg et rammeverk som en verken formelt eller reellt har noen som helst innflytelse overfor. Et rammeverk som når som helst kan bli endret. I tillegg et rammeverk som er tilpasset en økonomi og geografi som er helt forskjellig fra den Norge har.

EUs indre marked skiller seg fra alle andre frie marked ved et fritt arbeidsmarked. Dermed fjernes grensene. EØS og Schengenavtalen overlater regelen for norsk grensekontroll til EU. Norge er EUs yttergrense. Dermed er det i prinsippet umulig å opprettholde en egen asyl- og innvandringspolitikk, eget avgiftsnivå, egen standard på matvaresikkerhet, på narkotikapolitikk. Alle disse økte problemer som følger av EØS og Schengen må løses. Dermed presser det fram en felles EU-politikk også for Norge. Det indre marked presser fram en økonomisk union og en politisk union. Norges situasjon vil bli mer og mer selvmotsigende og umulig.

EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noensinne har inngått. Nå har vi til og med fått ei regjering som har EØS som sitt grunnlag. Tilsynelatende er kampen mot EØS-avtalen umulig, bare ørkesløst strev.

Men bak den tilsynelatende brede enighet om at avtalen er nødvendig for markedsadgang, så er avtalen gjenstand for mye frustrasjon, også i maktens korridorer. Denne frustrasjonen er interessant, fordi en oppsigelse av EØS-avtalen nok er avhengig av at flere enn vi opposisjonelle må oppfatte avtalen som problematisk. Min hypotese er at etter hvert som grepet strammes, jo verre blir den å leve med for store deler av vår hjemlige maktelite. I den siste tid har vi da også sett at det fra sentrale navn som Thorvild Aakvåg kommer kritiske røster. Vi ser også at reforhandling av avtalen nå kommer opp som et politisk tema.

Jeg var i Brussel i vår, på besøk hos den norske EU-delegasjonen. Det var en tydelig frustrasjon over hvor vanskelig det var å følge med, få informasjon for å påvirke vedtak og fortolkninger som ville få stor innflytelse for Norge. Inntrykket var at mindre og mindre skjedde i forholdet EFTA/EU eller i en åpen prosess. Mer og mer skjedde i ministerråd der Norge ikke har en plass. Norge opplever da også en mer og mer bokstavtro fortolkning av hvor landet skal delta, sist da vi ikke fikk være med i alle komiteene som forbereder endringer for skipsfart. (Det samme gjelder for øvrig i forhold til Schengen. I forbindelse med den såkalte krig mot terror forbereder EU europeiske arrestordre som skal gjelde på tvers av landegrensene. Norge blir holdt utenfor.)

I tillegg ser vi at de virkelig store endringene skjer ved nytolking og praktisering av den opprinnelige avtalen, mindre og mindre ved nye direktiv der Norge faktisk har en vetorett. Dette ikke for å undervurdere patent på liv, genmanipulering og tilsetningsstoffer. Dette er sentrale saker både for livssyn og for næringsinteresser. Vi ser da også at EU ikke tar 5 øre for å provosere ved å forlange fjerna kvinneprofesoriat og legge storindustrielle mål på fjellhytter og små fiskeforedlingsbedrifter. Renseanlegg for fjellbekker og utskifting av alt i tre er kravene.

Men nå hentes de grunnleggende bestemmelsene i Roma-traktaten fram: Fri etableringsrett, fri konkurranse, ingen statsstøtte og fritt arbeidsmarked fram tolkes helt bokstavelig, ja faktisk mer enn bokstavelig. Spesielt av ESA (EFTAs overvåkningsorgan). Dette skyldes at ESA forholder seg til en bokstavtro tolkning av avtalen, mens EU-kommisjonen også må ta politiske hensyn. I tillegg er ESA EUs forlengede og villige arm når det er intensjon i avtalen og ikke ordlyd som skal gjelde.

Innenfor min bransje, smelteverksbransjen, har vi nå to eksempler på denne nye tolking som får dramatiske resultater. Det gjelder miljøavgifter og det gjelder konsesjonslovene.

Miljøavgifter

Kommisjonens enkle tolking er at miljøavgiftene i et land skal være like. Dagens elavgift på 8,5 øre/kWh som innbringer om lag 6 milliarder årlig i statskassen må altså enten innføres også for industrien eller fjernes. Mellomløsninger, som å senke avgifta og innføre den for alle, vil være helt ødeleggende for industrien. Selv en elavgift på 2 øre/kWh vil drepe industrien. Å fjerne avgiften helt, vil jo dramatisk senke prisen på strøm og gjøre alle alternative energikilder ulønnsomme. Kommisjonen forbyr altså politikerne å føre en god industripolitikk og en god miljøpolitikk på samme tid.

Konsesjonsloven

ESA vil ha bort hjemfallsretten. I dag er det slik at alle kraftverk som eies med mer enn 1/3 av private faller tilbake til staten etter en viss tid, stort sett 60 år. I praksis dreier dette seg i dag om verdier for om lag 20 milliarder som private bare har til låns. Men i neste omgang dreier det seg om all norsk vannkraft. Private bedrifter kan i dag ikke by på mer enn 33% av et kraftverk. Kommer de over, inntrer det hjemfall på kraftverket. I følge ESA strir dette mot den frie etableringsretten. Det samme mener de gjelder ved oppkjøp av private kraftverk. At de kanskje bare har 10 år igjen å drive private kraftverk som er til salgs før de faller tilbake til staten strir mot fri bevegelse av kapital.. Jeg tror det er bare et tidsspørsmål før arvesølvet, den umåtelig verdifulle norske vannkrafta legges ut på det åpne marked. Vannkrafta har i dag en markedsverdi på 200 milliarder. Men verdien er langt større. Det er en Sareptas krukke som nesten uten investeringer og vedlikehold, kanskje 1 øre/kWh årlig, fortsetter å produsere verdier. Dersom norske kommuner, fylker og stat greier å holde på disse til de er gjeldfrie, så er de en kilde til evig berikelse.

På grunn av 33%-regelen er det jo i praksis bare Statkraft som byr på norsk kraftproduksjon i dag. Det blir det nok en rask slutt på.

På samme vis opplever vi på Gassdirektivet at det blir forbudt at selgerne av naturgass går sammen om å selge naturgass på langsiktige avtaler. Nå skal hver enkelt forhandle for seg, en venter en inntektsnedgang fra 10 til 20 milliarder årlig og en venter økende problemer med å finansiere utbygginger av marginale felt der investering er helt avhengig av langsiktige avtaler. Ja kanskje til og med store felt som Ormen Lange. Ja, ikke bare blander ESA og EU seg inn i gassforhandlingene med EU-land, de forlangte og fikk opphevet hele Gassforhandlingsutvalget, også i forhold til Polen. Handel med tredje land er jo ikke en del av EØS-avtalen. Nå er Norge det eneste gassland som ikke har samordning av salget.

Siden fisk ikke er en del av EØS-avtalen kan de ikke påberope seg den frie etableringsretten og drive oppkjøp/fangst på norske kvoter, så må det her gjøres indirekte. Det skjedde først og fremst med speilvendinga av forbudet mot transport av fisk ut av Norge. Før var det slik at det i utgangspunktet var forbudt , men det kunne gis dispensasjon når lokal fiskeindustri hadde fått sitt. Dette ble endret slik at transitt er tillatt, men det kan forbys ved ressursmangel. I tillegg anvender de opphavsreglene på russerfisken.

Nå forlanger Danmark at full transitt av fisk ut av Norge er en følge av EØS-avtalen. Det har alltid vært benektet av norske myndigheter. Speilvendinga var noe Norge gjorde uavhengig av avtalen, sa de iallfall.

Naturressursene

Etter min mening bør Nei til EU lage en egen kampanje til forsvar for råderetten over våre naturressurser. Landet er bygd på denne råderetten og framtida vår ligger i denne råderetten. Det bør være mulig å bygge allianser. Dette fordi det rammer selve grunnlaget for en stor del av norsk kapital og det er en tolkning av EØS-avtalen som jeg faktisk tror verken politikere eller næringsliv forutså i 1992.

Vi ser også at EØS blander seg inn i vår næringspolitikk ved å angripe ervervsloven og eierbegrensingene i finansinstitusjonene. Begge deler er jo ganske interessante, fordi begge lovene allerede er endret for å tilfredsstille EØS. Nå skiller ikke lovene lenger mellom utenlandske og norske bedrifter. Likevel mener altså ESA at de fungerer diskriminerende og hindrer den frie etableringsretten.

Ervervsloven har jo ikke vært brukt. Men den er et nyttig hjelpemiddel for faglig tillitsvalgte til å få opplysninger og løfter ut av nye eiere ved oppkjøp. Den kan også brukes. Før regjeringsskiftet var det faktisk alvorlig vurdert å kreve at Findus i Trondheim legges ut for salg istedenfor nedleggelse og flytting av den siste foredling av hvitfisk ut av Norge.

EU vil ha monopol på å bestemme hvilke fusjoner og oppkjøp som fremmer den frie konkurransen og hvilke som ikke gjør det. Men det viktigste er allikevel at det i praksis vil ødelegge muligheten for å opprettholde et sterkt norsk bank og finansmiljø. Dette trenger norsk næringsliv. Sampo har ikke mye støtte i norsk næringsliv, uansett oppslag for Sveås og hans menn.

Privatisering

På samme vis opplever vi at EØS-avtalen underminerer de store statlige bedriftene i Norge, spesielt Postvesenet. Forbudet mot kryssubsidiering og oppheving av monopol på stadig lettere brev, presser fram ei avvikling av Posten som servicebedrift. Det samme skjer i mindre målestokk på NSB og i større målestokk i Telenor.

Vi ser også at anbudsdirektivet sakte men sikkert presser fram endringer i det offentlige apparatet som presser fram privatisering. Private bedrifter bruker oftest forhandlede anbud. Det blir rett og slett for tungvint å sende små anbud ut på hele EØS, det blir alt for mange detaljer som må fastsettes i et anbud, istedenfor å forhandle fram et anbud i en lukket anbudsrunde. Dette tvinger fram et stort kontrollapparat og mye papirarbeid og er et argument for å privatisere for å slippe unna. For som privat bedrift er det jo ingen forbud mot kryssubsidiering, forhandlede anbud eller ingen anbud i det hele tatt. Privatisering er også en måte å få tilbake inngående moms fra interne tjenester, nå som også tjenester er blitt momsbelagt.

Nå synes jo EU denne indirekte måten å privatisere på går for sakte og vil vedta at all kollektivtrafikk skal ut på anbud. Kan de gjøre det for kollektivtrafikk, kan de gjøre det på andre offentlige tjenester også. Tønnes sykehusreform danner jo foretak som skiller ut underselskap som kommer i direkte konkurranse med private. Det er en modell som legger veien åpen for å anvende argumentasjonen bak forslaget om å påby all kollektivtrafikk ut på anbud også på helsesektoren. Nemlig at det offentlige allerede er i konkurranse med de private og da må det være lik konkurranse.

Faktum er at dette ligger som en løftet giljotin over hele den offentlige sektor. Trondheim kommune ønsker å gjøre om Trondheim renholdsverk til aksjeselskap eller kommunalt foretak. I dag er avfallshåndteringa i Trondheim Vest satt ut på anbud til norsk gjenvinning. Trondheim kommune ønsket å frede renholdsverket mot nye anbud ut 2005. De undersøkte med jurister og departement om en endring av selskapsform kunne føre til krav om anbud etter EØS-avtalen. Fra juristene fikk de kanskje, men trolig ikke. Fra departementet fikk de ikke svar. Kontrollkomiteen i bystyret tok opp skaen og ba om en avklaring med departementet. AS ble vedtatt, men med krav om avklaring med departement.

En slik avklaring vil de aldri få.. Dette fordi ESA trolig har hjemmel for å kreve anbud allerede i dag. Renholdsverket konkurrerer med Norsk gjenvinning og med andre private foretak på for eksempel containere. Men ESA slår til når de får et påskudd, når det skjer en formell endring og en eller annen privat aktør klager. Derfor gjelder det å gå stille i dørene. Det åpne norske demokratiet er dumt og ødeleggende. Helst burde omlegginga ha skjedd uten vedtak, for da hadde det vært minst sjanse til reaksjon. EØS-avtalen er å dele hule med en sovende bjørn.

Arbeidsgiveravgiften

Vi ser også at den norske differensierte arbeidsgiveravgiften ikke blir godtatt som distriktsstøtte. I barbert versjon har den et foreløpig liv ut 2003 under navnet transportstøtte. Nå ser vi i tillegg at heller ikke denne garantien holder. Våre kjære svenske venner har klaget til EU på at konkurransen på turister i nord er urettferdig. Dette er nøyaktig den samme begrunnelsen som gjorde at Fundia, stålverket, i Mo allerede har fått økte sin arbeidsgiveravgift fra 5% til 14%. Det trengs ikke store spådomsevner for å tippe at hotell og reiseliv i nord vil oppleve nøyaktig det samme. Ja kanskje ikke bare i nord, reiseliv og turisme er det jo mye av i norske utkantkommuner som i dag har lavere arbeidsgiveravgift også i sør. I tillegg er det arbeidsintensive næringer. Og hvordan går det egentlig med et system der en ikke lenger bare kan se på bostedskommune, men også må vite hva den enkelte jobber med.? Vil det i det hele tatt være mulig å opprettholde slike ordninger.

Vi har opplevd at fri flyt innvirker på det norske avgiftsnivået. Vi ser det på alkoholavgiftene som brer seg fra Sør-Europa og nordover. Vi ser det på bensin/dieselavgiften som etter at det ble lov med innenriks frakt i andre land, blir en konkurransevridning.

Det siste er at det frie arbeidsmarkedet blir brukt til å presse fram en harmonisering av trygdesystemet. Det argumenteres med at dersom det frie arbeidsmarkedet skal være reelt, så må arbeidstakerne også få tilgang til lønn og de trygderettighetene som fins i et land. Dette er en gedigen trussel mot en velferdsstat som bygger på rettigheter som ikke nødvendigvis er opparbeidet i arbeidsforhold, men som er rettigheter du har i form av statsborgerskap eller bosted.

Det første eksempel på dette er EØS-borgere som arbeider på norsk sokkel, men bor i andre land, som England. Fra 1. januar 2001 har disse og deres familie rett til norsk barnetrygd, norsk arbeidsledighetstrygd og kanskje andre rettigheter jeg ikke kjenner til. Så vidt jeg vet er dette kostnadsberegnet til 200 millioner/år.

Hvorfor skulle vi ikke unne engelske oljearbeidere norsk barnetrygd? Fordi en slik utvikling, dersom det mobile arbeidsmarkedet får et visst omfang, vil underminere vårt velferdssystem. Det vil danne seg et krav om at rettigheter må opparbeides og det er ingen annen måte å opparbeide rettigheter enn gjennom arbeidsforhold. Gradvis vil dette presse fram EU-systemet, med lave minstestandarder for alle og tilleggsytelser basert på hvor mye og mange år du jobber og hvor mye du tjener

Si opp avtalen?

Hvordan ville det blitt dersom vi sa opp EØS-avtalen og vendte tilbake til den gamle frihandelsavtalen? Den omfattet ingen av de overnevnte problemene. På frihandel ville vi fått to endringer, vi ville hatt høyere toll på fisk og vi ville hatt mulighet for dumpingtoll på norsk industri. Tollfordelene for norsk fisk var i sin tid beregnet til 600 millioner/år i EØS-avtalen. Siden den gang er jo norsk fiskeforedling om lag utradert, så jeg tror ikke dette tallet er økt.

Siden norsk fisk er et helt nødvendig råstoff både for forbrukere og fiskeindustri i EU, så er det tvilsomt at dette ville rammet norsk fiskerinæring spesielt. Antidumpingbestemmelsene har jo vært anvendt mot norsk smelteverksindustri, men da i hovedsak med innføring av minstepriser som faktisk kan være en fordel. I tillegg sparer vi noen hundre millioner i året i EØS-avgift.

Vi trenger egentlig ikke en reforhandlet frihandelsavtale. Hele hensikten er jo at vi ønsker en handelsavtale gjerne en frihandelsavtale på varer, ikke fri kapitalbevegelse, fritt arbeidsmarked og fritt marked for tjenester. En rekke av de avtaler som Norge hadde bilateralt med EU, for eksempel på utdanning er blitt tatt inn i EØS-avtalen. Det er vel logisk å tenke seg at det er EU som vil presse på for å få åpnet det norske tjenestemarkedet i Norge. Norge trenger ikke å være pådriveren for å utvide frihandelsavtalen. Når Sveits fikk en mellomstatlig avtale med EU etter å ha sagt nei til EØS, så er det ingen grunn til at vi ikke skulle få det. EU er avhengig av våre råvareressurser.

Vi trenger en ny EØS-kamp. Den er mulig. Nei til EUs forslag om å gjøre dette i to kampanjer er fornuftig. En kampanje mot ESA og en kampanje på miljø, med hovedvekt på den første.

ESA-kampanja er riktig fordi:

Men en ESA-kampanje vil bare kunne få gjennomslag dersom den knyttes direkte til saker, til det faktum at ESA nå er et redskap til å ta fra oss råderetten over naturressursene våre. I tillegg vil de bestemme om Noreg skal kunne sikre ei levedyktig norsk bank og finans, ha en distriktspolitikk og vår egen miljø og indutripolitikk.

Det er lurt å samordne dette med ei miljøkampanje fordi


Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside