I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Har du noen gang hatt andre helter enn Frans av Assisi og Florence Nightingale? Angrer du? Eller har du uskyldige menneskers blod på hendene?
I denne opp-ned-vendte verden hvor mediajyplinger fordeler skyld, er det godt å møte noen som tør stå fram med ekte, uforfalsket beundring for store menn. Noe er tross alt ved det gamle. For kort tid siden leste jeg i en norsk avis: "– Når jeg fikk den store ære å ta den store mann i hånden, var det som å hilse på verdenshistorien personlig."
Gjett om du kan. Var det Pål Steigan som fortalte om sitt møte med formann Mao? Var det en utgammel eks-NKP'er som mimret om Stalin? Nei, nei. Noe så politisk ukorrekt! Gå ut og vask tankene dine. Det var Richard Herrmann som i sitt 82. år mimret om Winston Churchill. Og det var i Aftenposten. Altså gjennom respektabelt. Og hinsides begrepet anger.
Den gamle mannen har sjølsagt rett. Churchill var en politisk leder av verdenshistorisk format. Som Mao og Stalin også var. Det lar seg ikke nekte. Alle tre var hærførere, statsledere. Men til forskjell fra de to andre, var Churchill også utdannet offiser i den engelske imperiehæren. Han slaktet med egne hender sikher i India og dervisher i Sudan fordi de ikke ville underkaste seg en blekfet dronning som kalte seg Victoria og bodde på noen små, råkalde tåkeøyer langt nord i Atlanterhavet. Frekkasene mente de kunne bestemme i sine egne land! Churchills egen beretning om de morsomme og spennende slagene – særlig ved Omdurman, der tusenvis av sudanesere ble meid ned med maskingevær – er gitt ut i bokform og oversatt til norsk. Richard Herrmann har sikkert lest dem på engelsk.
Senere i den store manns karrière var det et annet folk
som prøvde å bestemme over sitt eget land. Da satt
"verdenshistorien personlig" i en ministerpost hvor
han kunne sørge for at engelske (og amerikanske) styrker
ble sendt til Russland for å slå de forbistrede bolsjevikene
til jorda. Han deltok ikke personlig, men bærer desto større
ansvar.
Imperiekrigeren Churchill har blod på hendene. Ikke lite
blod. Og ikke av vanvare. Så alle som noen sinne har støttet
ham, bør sporenstreks angre. Ellers er de nok uskikket
til en høyere stilling. Og Gerhard Helskog kaller dem sikkert
inn på teppet og avkrever dem offentlig botsgang.
Å nei. Sir Winston Churchill var jo en gentleman. Han hadde riktignok blod på hendene, men det var jo bare afrikansk og indisk blod, og russisk blod. Og dessuten bar han vel hvite hansker, som det passer seg for en offiser i Hennes Majestets britiske armé.
Det er nok andre som skal angre. De som ikke hadde vett til å holde med de riktige personene. Som kanskje var frekke nok til å støtte kolonifolk, arbeiderkrapyl og hysteriske kvinnfolk. Folk som kanskje var opprørske, kritiske, – subversive eller rett ut sagt kommunister? Kanskje de til og med sa noe stygt om andre folk som mente seg å høre til på venstresida, folk med sanne følelser? Noe så gement! Noe så kynisk! Noe så utilgivelig!
Jeg ser at noen angrer på at de var slemme mot andre folk på venstresida. Det er mulig de har grunn til det. Men anger er lite fruktbart. Ikke endrer det historien, ikke gir det historiske lærdommer. Det er og blir privat og moralsk. Dessuten lammende, som all sorg. Gi meg heller Edith Piafs sterke røst:
Non, rien de rien, non je ne regrette rien! Ni le bien, qu'on m'a fait, ni le mal, tout ca m'est bien egal ... avec mes souvenirs, je allume du feu, mes chagrins, mes plaisirs, je n'ai plus besoin d'eux.. (Nei, jeg angrer ikke på noenting. Ikke på det gode man har gjort meg, ikke på det dårlige, alt det er uten betydning ... Jeg tenner opp ild med minnene mine, mine sorger, mine gleder, jeg har ikke lenger bruk for noen av dem ...)
Nei, reis hodet! Gjorde ml-bevegelsen feil? Ja, sjølsagt. De var jo mennesker. Men var de aleine, var de de eneste som gjorde feil? Var f.eks. resten av venstresida uskyldige lam som tok imot ml-erne med åpne armer, lyttet interessert og diskuterte åpent og saklig? Den som tror det, må være født i går. Nokså seint på ettermiddagen.
Når kommer SVs anger for sin holdning til Sovjet? Til
samarbeid med dem som står lenger til venstre? Eller den
dag i dag til avisa Klassekampen? Når kommer Arbeiderpartiets
dype anger for sin nesegruse dyrkelse av USA og sitt nære
samarbeid med CIA? Har Haakon Lie noe å angre? Høyres
anger for støtte til apartheid i Sør-Afrika og Israel
venter jeg ikke i min levetid, og Kåre Kristiansens ydmyke
anger på vegne av KrF for sin feilaktige støtte til
terrorstaten Israel, den venter jeg ikke engang å møte
i det hinsidige. Sa du Vollebæk og Bondevik og bombing i
Irak og på Balkan? Hysj!
Kåre Willoch har kommet med en anstendig sjølkritikk
for sin holdning til Palestina og Israel mens han var statsminister.
Det er så sjelden vare at jeg tviler på om det forekommer
så ofte som én gang per århundre.
Jeg gir, som sagt, ikke mye for anger. Sjølkritikk, og da særlig en som følges opp av praksis, hadde vært bedre. Men det er og forblir en drøm. Den handler om en verden hvor fornuften og ikke makta rår.
I denne verden henger alle tørkesnorene fulle av hvite hansker. Nyvasket. Og det fins midler som tar de vanskelige flekkene. De fleste av dem har amerikanske navn. Men tyske midler er også å få. Det er bare én ting som gjelder: Henda må se reine ut.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside