I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
I forbindelse med gjenopplivinga av debatten om AKP, er jeg blitt telefonintervjuet av Helge Eriksen. Han spurte blant annet om jeg ønsket denne debatten velkommen. Til det svarte jeg ja, forutsatt at det nå kanskje kunne bli en debatt og ikke en skyttergravskrig - noe vi har opplevd nok av tidligere.
Egentlig byr det meg litt imot å fokusere så kraftig på denne perioden, når vi i dag lever i en verden, og i en tid, som skriker etter handling – ikke etter enda en omdreining med selvopptatt navlebeskuing. På den andre sida er det selvfølgelig nødvendig å lære av erfaring og tidligere feil.
Mitt utgangspunkt for å kritisere den bevegelsen jeg var en del av, er forskjellig fra Helges. Jeg håper at neste revolusjonære bølge i Norge ikke gjentar feilene AKP gjorde, at de lykkes bedre i kampen for en mer rettferdig verden. Samtidig håper jeg framtidas revolusjonære vil bygge videre på det verdifulle AKP harstått for: Idealisme, pågangsmot, viljen til å "tjene folket", troen på at det går an å forandre verden og at det er lov å prøve seg..
Helge gaper over mye i sin artikkel i HT på fredag. I mine ører blir det "hakk i plata" og mange lettvinte myter om AKP`s sjel. Siden mange tilsynelatende mener at forskning og studier rundt AKP nå vil være et viktig tilskudd til moderne norsk historie, skal jeg bidra med noen momenter. Andre som var med, vil oppleve det jeg skriver, som skjønnmaling. De fleste vil antakelig kjenne seg igjen. Jeg tror noe av forklaringa på at vi opplever fortida ulikt, ligger i at partimiljøet varierte fra lag til lag. Noen brukte for eksempel mer krefter på å legge seg opp i medlemmenes privatliv, enn andre. For det andre ble vi medlemmer på forskjellig tidspunkt. (Jeg sitter med en snikende følelse av å ha gått glipp av noen opprivende Stalin-debatter fra tida før jeg ble medlem i -75.) For det tredje var ikke alle like reflekterte da de lot seg fange inn av kraftfeltet rundt de mest pågående ml-erne. Mange lot seg drive mye lenger enn den politiske overbevisninga tilsa. Disse har sannsynligvis størst behov i dag, for å ta avstand fra fortida, og da er det en enkel form for oppgjør å skylde på lederne i partiet. Mange av de mest angrende AKP`erne som roper høyest om at vi som angrer mindre, skal krype til korset, bekjenne våre synder og be om tilgivelse, burde heller ta et oppgjør med sin egen mangel på selvstendighet. Vi definerte oss tross alt som et parti av ledere.
Jeg husker mange meningsløse diskusjoner, mye latterlig selvhøytidelighet. Men jeg husker også entusiasmen. Vi var definitivt unge og idealistiske. Vi studerte Maos skrifter om mannen som flyttet fjell, vi syklet på vannet – som Solstad skreiv. Vi vant Vietnam-krigen mot hovedfienden USA og lot oss beruse av framgangene vi hadde. Vi var fremadstormende og relativt uovervinnelige. Ikke rart vi kunne virke skremmende på folk. I perioder var vi altfor "religiøse"; de som ikke var med oss, de var mot oss. Historikerne vil helt sikkert finne mange idiotiske utslag av vår manglende sans for nyanser. Men vi utviklet oss hele tida, vi som andre. Det var som regel diskusjon og en viss uenighet innad. Vi var ikke villedet, selv om vi av og til strakk oss lenger enn fellen rakk. De mest usikre var ofte de mest dogmatiske, de strakk seg gjerne lengst.
AKP var ingen søndagsskole, sier Helge. Enig. Partikulturen ligna mer på en misjonsskole. Vi studerte intenst, og mellom studiene dro vi hele tida ut i verden rundt oss med vårt glade budskap. Vi "infiltrerte" alt fra universiteter til militærkaserner, borettslag, idrettslag, Aksjon Kyst-Norge, industriarbeidsplasser, fagbevegelse, husmorlag, Den Norske Forfatterforening o.s.v.. Kort sagt; overalt der folk normalt samles – der var vi. Hvor skulle vi ellers ha vært? Det spesielle var at vi tok politikken med oss, til alle døgnets tider. Derfor ble vår virksomhet, som var tvers igjennom demokratisk – faktisk en vitaminpille for norsk organisasjonsdemokrati – stemplet som "infiltrasjon" av angstbiterske motstandere som ikke maktet å mobilisere mot oss.
Mens Arbeiderpartiet leste Tillitsmannen av Einar Gerhardsen, studerte vi Metoder for ledelse av Mao. Aktivitetsnivået vårt gjør det forståelig at Helge, og mange med ham, oppfattet det sånn at man måtte "gi hele seg" til Partiet. Oppfatninga er en karikatur av virkeligheten. Selv om det var både dyrt og arbeidssomt å være medlem, var det rom for uenighet og individuelle hensyn. Den "demokratiske sentralismen" er heller ingen mystisk vederstyggelighet. Prinsippet praktiseres, med vekslende hell, i de fleste politiske partier: Først diskusjon, deretter underordner mindretallet seg, og man opptrer enhetlig og kraftfullt utad. Det spesielle med AKP var at partiet i perioder virkelig lyktes med metoden. Det fikk oss til å framstå som større og sterkere enn vi var.
Men det skal heller ikke stikkes under en stol, at ved flere anledninger ble demokratiet et skinndemokrati og sentralismen autoritær. (Man skal for øvrig ikke mange dagene tilbake i historien for å finne et landsmøte i et annet norsk parti, som illustrerer at dette problemet er generelt - og ikke særegent for AKP.)
Helge forsvarer POTs overvåking av AKP. Jeg er uenig i det, all den tid AKP er – og alltid har vært – et parti som har tatt skarp avstand fra politisk terror og kriminalitet. Enhver sammenlikning med ransmenn og mordere i nazi-miljøene faller på sin egen urimelighet. POTs utstrakte virksomhet med å overvåke legalt politisk arbeid, er et svart kapittel i norsk historie. Men selv om vi ble overvåket, sensurert og svartelistet, er jeg likevel enig i at den såkalte "sikkerhetspolitikken" til AKP var temmelig paranoid. Viktige deler av AKP gikk frivillig og bevisst under jorda. Og ble værende der. Hemmelighetskremmeriet tappet mye av den politiske krafta ut av AKP.
Mao, Stalin, Pol Pot. Massemordere, skriver Helge. Vanskelig for ml-bevegelsen å parere fordi det krever tre forskjellige svar, hvis man skal tilfredsstille visse minimumskrav til politisk og historisk redelighet.
Stalin hadde nok sine forsvarsadvokater, men var ingen "helt" i AKP, selv om han – i likhet med Friedrich Engels – figurerte blant de "fem store" i ml-bevegelsens barndom. I det AKP jeg kjenner, oppfatta vi det etter hvert sånn, at Stalins terror og politistat-metoder ikke bare var umenneskelige, men at de også la grunnlaget for kontrarevolusjonen i Sovjet. Det viktigste med Stalin var å lære av feilene hans. Man løser ingen motsigelser ved å kappe hodet av dem man er uenig med.
Mao derimot, var en av våre store inspirasjonskilder. Vi oppfatta det sånn at Maos politiske metoder var et oppgjør med stalinismen. I stedet for politistat, fremmet han massemobilisering. I stedet for ensretting fikk vi politikken med å "la tusen blomster blomstre". I stedet for undertrykking fikk vi demokrati. Folk stilte seg mot veggen – ikke for å bli skutt, men for å skrive veggaviser. Vi studerte Maos kloke artikler om "den korrekte behandling av motsigelser i folket". Dette trodde vi på. Derfor tok det sørgelig lang tid før vi forsto at teori og virkelighet var to forskjellige ting også i Kina, før vi innså at kulturrevolusjonen hadde sporet av, før vi innrømmet karakteren av de massive overgrep som ble begått i revolusjonens navn. Vi var forbausende lite kritiske, på full fart til å la oss fange i en forenklet virkelighetsoppfatning, på samme måte som NKP før oss hadde lukket øyne og ører for alt som faktisk gikk galt i Sovjet.
(Her vil jeg legge til, at det kan sannelig ikke ha vært
noen spøk å lede utviklingen i Kina, fra et tilbakeliggende
jordbruksland til dagens heksegryte av investeringer og økonomisk
vekst. Et lite feilsteg får så uendelig mye mer dramatiske
konsekvenser når det skjer i et utviklingsland med 1.200
millioner mennesker, enn når det skjer i et lite, rikt land
som for eksempel vårt eget.
På tross av feil og overgrep har Mao fortsatt en høy
stjerne i Kina. Derfor er dagens kinesiske ledere opptatt av å
understreke kontinuiteten i utviklinga, for å sikre seg
legitimiteten de trenger for å styre.Vi kan selvfølgelig
sette oss på vår høye hest og dømme
Mao strengere enn kineserne sjøl gjør, men personlig
ser jeg ingen hensikt i å delta i det hylekoret.)
Pol Pot. Det er i alle fall to viktige ting å si. For det første dreide det seg om politisk støtte til en nasjonal frigjøringsbevegelse som kjempet en rettferdig krig mot USA. I denne fasen forsvarer jeg fullt ut at vi støttet Røde Khmer.
Det som skjedde seinere, er mer problematisk. Jeg tror det var riktig å støtte Pol Pot-regjeringa da Vietnam invaderte Kampuchea. Det var snakk om å støtte prinsippet om nasjonal suverenitet. Vi visste heller ikke så mye om sannhetsgehalten i påstandene om Røde Khmers overgrep mot sitt eget folk. (Vårt standpunkt var for øvrig i samsvar med så vel folkeretten som med offisiell norsk stemmegivning i FN.) Påstanden om at AKP støttet folkemord i Kampuchea, er bare tåpelig, og karakteristisk for det lave debattnivået noen av våre bitreste politiske motstandere la seg på den gangen . Jeg husker ingen ukritisk støtte til Pol Pot. Derimot husker jeg diskusjoner, særlig om to forhold. For det første om det var en nødvendig og riktig politikk å flytte folk fra byene ut på landsbygda, etter krigen. For det andre om kildematerialet, når man skulle plassere ansvaret for haugene med hodeskaller som ble vist fram. Det er alltid seierherrene som skriver historia. Sånn sett er det vanskelig å ta stilling til hvor mange drepte som er Pol Pots ansvar, og hvor mange USA og seinere Vietnam, bidro med.
(Helge opererer ennå med den samme unyanserte og forenklede virkelighetsoppfatninga – som AKP har forsøkt å ta et oppgjør med - når han skriver: "En massemorder er en massemorder selv om det skjer i "frigjøringens" eller "revolusjonens" navn." Jeg kan forresten ikke skjønne hvorfor det skal være mer moralsk høyverdig å forsvare massemord, når bombinga og drepinga skjer i "demokratiets" navn?)
Uansett, jeg mener AKP lærte én viktig ting: Selv om vi fortsatte å støtte frigjøringsbevegelser overalt i verden; Afghanistan, Palestina, Kurdistan, Sør-Afrika, Øst-Timor osv., så trodde vi ikke lenger at de var ufeilbarlige. Men vi støttet dem likevel, samtidig som vi ble flinkere til å kritisere det vi mente var feil. Generelt sett, mener jeg at det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, der ml-bevegelsen – nesten uten unntak – har vært den viktigste drivkraften, er noe av det AKP virkelig har grunn til å være stolt av.
Sovjet var vår hovedfiende. Vi kalte systemet der for statskapitalisme og sosialimperialisme. Da Berlin-muren falt og Sovjet gikk i oppløsning, jublet vi minst like mye som alle andre. Hendelsene berørte overhodet ikke vår "kommunistiske drøm". Selv om kommunismen som ideologi, er brakt i vanry på grunn av mislykkede historiske eksperimenter, er idéen like vakker (og utopisk) som den alltid har vært. Men drømmen om – og behovet for – å erstatte kapitalismen med et nytt, mer humant og rettferdig økonomisk system, vokser i styrke. Hva systemet skal hete, spiller mindre rolle for meg – så lenge det blir velskapt ...
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside