I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Vi var maoister, ikke stalinister. Riktignok sa Mao og AKP med han at Stalin var 70% bra og 30 % dårlig. Men maoismen var i virkeligheten et oppgjør med Stalins modell. Og det var dette oppgjøret med Sovjetmodellen som tiltrakk seg det antiautoritære ungdomsopprøret.
Mao tok et oppgjør med og den ensidige satsinga på tungindustri, Mao tok et oppgjør med tvangskollektiviseringa og gikk mye mer forsiktig og gradvis fram mot de store kollektivbruka enn Sovjet. Mao mente at overgangen til sosialismen måtte gå gjennom et stadium med nydemokrati. Han kjøpte ut de mindre kapitalistene istedenfor å ekspropriere. Han la vekt på at dette slett ikke kunne bli arbeiderklassens styre alene. Mao pekte på at faren kom innenifra, fra partiet sjøl, de som viftet med røde faner for å bekjempe revolusjonen. Der Stalin mente at klassemotsetningene var borte, der så Mao at de bare hadde tatt nye former. Fienden er midt i blant oss. Ledelsen måtte ut blant folket og lære av massene for ikke å forfalle og bli en ny overklasse. Mao påpekte at det var dumt å kappe hodene av folk fordi det var så vanskelig å få dem på plass dersom de tok feil.
Maoismen var rett og slett en oppsummering av den sovjetiske modellen og et forsøk på å gjøre noe med de feil som Stalin hadde gjort og en sosialisme som var tilpasset Kina. Allerede på 30-tallet nektet kommunistene i Kina å følge Sovjets linje med å ta byene først og underlegge seg Chiang Kai Shek.
Sjølsagt forsvarte vi Stalin. Stalin gjennomførte den mest vellykka industrialisering verden har sett og vant over Hitler. Uansett om han i den samme perioden la grunnlaget for sosialismens sammenbrudd, så kan ingen ta fra Stalin denne fortjenesten. Vi studerte debattene i kommunistpartiet på den tida, og vi kunne ikke se at noen frammet en linje som ville ført bedre av sted. Det er riktig at vi stilte oss svært tvilende til de massedrapstall som ble lagt fram av forfattere som Isac Deutscher og Robert Conquest. Vi nektet å gi verken Stalin eller andre ulandsledere eneansvaret når hungersnød rammet land på grunn av imperilaisme og handelsblokade.
Men det er ikke sant at vi var blinde på 70-tallet. På 70-tallet var vi klart mot Sovjets undertrykking av nasjoner etter krigen, som krimtartarene, vi støttet ikke bare Albania mot Stalin, men også Titos uavhengige linje, vi så at Moskvaprosessene førte til en hekseprosess over hele Sovjet. Vi så at folkestyret forvitret og at verdens mest liberale abort- og ekteskapslovgivning ble omgjort. Men hele vår debatt dreidde seg om å finne ut hvorfor det gikk galt for å lære.
Når det gjelder Pol Pot så var og er problemet kildene. Beretningene og dokumentasjonen av folkemord i Kampuchea kommer enten fra USA som bombet landet i filler eller fra Vietnam som invaderte og okkuperte landet. Det betyr ikke at jeg et øyeblikk var eller er i tvil om at det foregikk store overgrep, Røde Khmer tømte Pnohm Penh for over 1 million innbyggere på noen dager eller uker og satte dem til å brødfø seg sjøl. De brøt tvert over med verden rundt seg og satset på et pengeløst samfunn. Denne eventyrpolitikken kombinert med en utbredt forakt for intellektuelle måtte føre til en tragedie og gjorde det.
Dette visste og sa vi allerede den gang det skjedde, men som vanlig så sa vi mer. Vi spurte hva alternativet var i en hovedstad der over halvparten av innbyggerne hadde samlet seg under krigen og der det ikke fantes mat til å brødfø befolkningen når forsyningene utenifra stanset. Hva skulle Røde Khmer ha gjort? Trolig skulle de ha innsett at deres prosjekt var umulig, underlagt seg Sovjet og Vietnam og sagt at krigens ofre var forgjeves. Landet var for sønderbombet og de hadde for liten støtte til å bygge et uavhengig Kampuchea. Men er det opp til oss velbergete nordmenn å si til frigjøringsbevegelse at de skal gi opp?
Senere pekte vi på at vietnameserne under okkupasjonen hadde brukt sult som våpen, de hadde systematisk ødelagt avlinger. Vi tok ikke uten videre forgitt at alle massegraver som ble gravd opp skyldtes Røde Khmer. Derfor er vi da også veldig for at det faktisk blir satt ned en uavhengig granskingskommisjon.
Jeg mener faktisk ikke at vi til tjueåringer å være var så veldig naive. Jeg var og er stolt over at vi hele tida var skeptisk til den offisielle sannheten som kom fra folk som var direkte part i konfliktene. Jeg mener dette er en holdning som hører til den beste humanistiske tradisjonen. Da får vi heller ta med at vi av og til ble for seine med å innrømme faktiske overgrep. Jeg synes faktisk de journalistene som ukritisk gjengir amerikanernes versjon under Golfkrigen, i Palestina og Kosova har mye å lære av vår kritiske holdning.
Alternativet hadde vært å krype for makta, avsverge ethvert forsøk på å finne et alternativ til et system som årlig dreper flere enn de noensinne har beskyldt Stalin og Pol Pot for å ha gjort. Til syvende og sist er det jo verre å ikke bli angrepet av Helskog, VG og Adressa. Da er en totalt ufarlig for makta. Da kan en jo like godt ta skrittet helt ut, bli direktør eller journalist i Dagbladet og ha det godt resten av livet.
Arne Byrkjeflot
Trondheim 22.11.00
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside