I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
«Har du virkelig ikke gåt her og våndet dig i anger og nag?», skriver Henrik Ibsen i Vildanden. Joda!
Je ne regrette rien, heter det i Edith Piafs udødliggjorte sang. Spørsmålet er likevel om dette er noen kul parole i det politiske liv. Ifølge Riksmålsordboken er anger en «moralsk eller etisk sorg, bedrøvelse over noget man har gjort seg skyldig i og ønsker ugjort». Jeg ble selv med i AKPs ungdomsorganisasjon Rød Ungdom som 17-åring i 1974, og var leder i organisasjonen fra 1980 til 1983. Jeg har således hatt en ansvarlig posisjon og anger er for meg et dekkende ord for det jeg føler i forhold til visse sider av det ml-bevegelsen sto for, spesielt i perioden 1975–76, da den, med respekt å melde, drev ultravenstristisk villmannskjøring.
Det jeg ser tilbake på med største beklagelse, var bevegelsens forhold til andre mennesker på den politiske venstresiden. Gjennom en retthaversk null-toleranse ble alle avskygninger av radikalere som ikke kjøpte ml-bevegelsens særegne versjon av hva kommunisme var, utskjelt som evige vandrere på kapitalismens vei. Det var anti-intellektuelt og svært skadelig for norsk venstreside.
Dette er kanskje ikke tiden for å be noen om unnskyldning, men denne siden ved den bevegelsen jeg gikk inn i som tenåring beklager jeg sterkt i dag. Og det er like klart at andre på norsk venstreside hadde en mye klarere forståelse av hvor viktig demokratiet er under sosialismen enn det vi hadde. For mange av dem var det derfor underlig og ganske provoserende å bivåne ml-bevegelsens framstøt for å rehabilitere den «rene» kommunismen i en kinesisk-stalinistisk variant. Dette rehabiliteringsforsøket var dømt til å mislykkes.
Så skal det, fremdeles med respekt å melde, sies at mange av oss gjennom hele 1980-tallet brukte all vår tid i denne bevegelsen på «å tørke opp» etter oss. Det var kontinuerlige politiske diskusjoner, der formålet var å gjøre opp med feil i vår egen praksis og teori, ikke minst knyttet til synet på ettpartistaten og holdningen til demokrati og menneskerettigheter.
I miljøet rundt ml-bevegelsen og i avleggere som Rød Valgallianse og Rød Ungdom, er det i dag like avanserte diskusjoner om betydningen av demokrati, som det er hvilket som helst annet sted på venstresiden, for ikke å snakke om i andre deler av det politiske miljøet i Norge.
Når dette er sagt, er det grunn til å advare mot stilen Gerhard Helskog legger seg på i programmet Rikets tilstand på TV 2. Med en stor moralsk patos på egne vegne vil han ha folk til å bekjenne hvilke forbrytelser de har vært med på. Dette forsøket på offentlig tjære-og-fjær-rulling bidrar til å gjøre historien uforståelig for nye generasjoner. Det blir rett og slett umulig å fatte hvorfor noen kunne bli med på noe som bare var dumt og djevelsk.
Men så enkelt er det jo ikke. Oppslutningen om kommunismen som idé springer ut av sosial urettferdighet og en innsikt i at det kapitalistiske systemet fører til undertrykking, sult og nød. Det er bare med dette utgangspunktet en kan forstå den over hundre år lange kampen for sosialismen og kommunismen. Og kommunistene har faktisk i noen sammenhenger stått for bedre, smartere og mer effektive politiske linjer i kampen mot kapitalismen enn andre.
Derfor har mange valgt å bli kommunister. Det bør ikke være så vanskelig å forstå, hvis en ikke bare er ute etter å pumpe opp sin egen moralske selvhøytidelighet i en uhistorisk jakt på ondskapen. Hvis ikke verden skal bli helt uforståelig, er det viktig – også for TV 2-journalister – å bidra til reell historisk innsikt. Bare på den måten er det mulig å lære av fortida. Det hjelper ikke med moralsk pompøsitet alene.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside