Innledninger ved Jorun Gulbrandsen, leder av AKP, Torstein Dahle, leder av Rød Valgallianse, Marijke Berdahl, leder av Rød Ungdom og Idar Helle fra Attac. Debatt.
Et av spørsmålene er: Er en reformpolitikk i Einar Gerhandsens ånd lenger mulig? For mer utfyllende lesing, se heftet Plutselig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar!.
Eller med andre ord, er det mulig å reformere kapitalismen i vår tid? Har den endra seg fra 50- og 60-tallet? (70 også, kanskje?) Hvis det er tilfelle: Hva har det å si for hva folk kommer til å oppleve? Mange tap og defaitisme? Eller kanskje mye kamp likevel?
Og hvis kapitalismen har endra seg: Burde ikke det føre til at revolusjonære og andre systemkritiske mennesker og organisasjoner, fører fram en mye tydeligere kritikk av kapitalismen som system, og for en omveltning til noe annet?
Er en annen verden mulig uten en revolusjon? Er det en sosialistisk revolusjon som må til?
Vil et slikt standpunkt kunne føre til at muligheter for kamper mot forverringer og for mulige forbedringer, blir mer eller mindre ignorert?
Jorun Gulbrandsens hefte kan godt leses som bakgrunn: Plutelig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar!
En forkortet versjon har stått som kronikk i Nationen:
Jeg var jente på 50-tallet. Vi sa vi ikke strømregning, men lysregning. Det var bare lampene som var elektriske. Ei i taket på kjøkkenet. I stua (soverommet) var det ei i taket, ei stålampe og en lampett. Så var det ikke mer. Vi fyrte med koks i stua (soverommet) og kokte med vedovn på kjøkkenet (primus om sommeren). Ute på veien var det lys i lampene om vinteren. Det var en mann som skrudde på en bryter på en stolpe om ettermiddagen. Det glitra straks så fint i snøen. Så skrudde han av lyset om morran. Gikk ei pære, klatra lysverksfolka rett opp stolpene med lange klør festa til beina. Vi ungene beundra dem veldig, vi ville bli sånne som kunne klatre, og lyktestolpene var brune, pene, tjukke stokker som lukta tjære. På 60-tallet i blokk på Oppsal, drabantby i Oslo: Elektrisk strøm i panelovnene. En ovn i hvert rom. Varmt når en stod opp. Elektrisk komfyr. Innlagt vann. Kaldt og varmt. Et apparat på veggen på kjøkkenet viste hvor mye strøm vi kunne bruke til vanlig pris, og når det gikk over til dyrt overforbruk. Vi heier på elektroner som fyker omkring!
Utnytting av vannenergien gjorde det mulig å drive profitabel industri mange steder i landet fordi de fikk kontrakt på billig strøm. Til gjengjeld ble det arbeidsplasser, panelovner, komfyrer og lønninger til arbeiderklassen. Det var ikke bare et glansbilde. Men det ble produsert strøm for strømmens skyld! I dag er målet å tjene penger å den.
Vårt lille, norske kapitalistiske land er i de siste årene blitt angrepet av en markedsliberalistisk offensiv som ikke synes å ha noen grenser. Vi ser en allianse mellom utenlandsk kapital og norsk storkapital som er blitt stor med statspenger. Ofrene for angrepet er flertallet av den norske befolkninga og de folkevalgte organene. Den såkalte strømkrisa er et godt eksempel på hva angrepet handler om. Det har vært en helt alminnelig, kollektiv oppfatning, at strøm er noe stat og kommune, "vi alle", har bestemt skal være der og som vi skal ha råderetten over. Postverket, jernbanen, telefonen, vannet og strømmen er samfunnsanliggender. Dette tror jeg fortsatt er alminnelig tankegang blant folk flest. Men ville det være mulig å gjøre denne tankegangen om til en realitet på det nåværende stadiet av kapitalismen? Jeg veit ikke, men tviler.
På 10 år har makta (næringslivet, staten, regjeringene) endra målet for all samfunnsmessig virksomhet . Profitt er målet. Først tok de energien. Så kom blant annet televerket, posten og sjukehusa, og nå står skolen for tur. EU/EØS og WTO/Gats sørger for fri etableringsrett og utenlandske oppkjøp. Norsk samfunnseiendom festes til privat og utenlandsk kapital. Det som ikke liberaliseres i WTO, liberaliseres i EØS, Verdensbanken, IMF og omvendt.
Folk har ikke makta i det norske, borgerlige demokratiet, sjøl uten WTO og Gats-avtale. Det er kapitalen som rår og som legger premissene for utviklinga av samfunnet. Men det var likevel mulig å holde Norge utafor EU to ganger. Det har vært mulig å lage en folkeskole som staten har tatt ansvaret for. Det har vært mulig å slåss for barnehager, ei bru og en vei. Men når Gats-avtalen gjelder? Det kommer ikke på tale. Og det er det nye i kapitalismen. Det er at nasjonalstatene, også de mindre, sjøl imperialistiske som Norge, underlegges de aller største kapitalistgrupperingene og kommanderes. De er til fordel også for den største norske kapitalen, men betyr utslettelse av vanlig, borgerlig beslutningsmyndighet i kommunestyrer og storting.
På konferansen "Kvinner på tvers" i september 2002 var det en tillitsvalgt i ei kvinnedominert fagforening som lurte på om "vi fikk lov til det", nemlig å melde oss ut. Hva innebærer et slikt spørsmål? Kanskje hun som stilte det (og som den øyeblikkelige stillheten i salen viste var i mange fleres hoder), tenkte at dette systemet er så uriktig og urimelig for de fleste, at det ikke ville være rart om de en gang ville melde seg ut av WTO, Gats, EU, EØS, Verdensbanken, IMF. Eller kanskje hun (eller andre i salen) tenkte enda lengre, at en gang blir vel spørsmålet stilt ved hele kapitalismen som system? Men hvorfor spørre "får vi lov til det?". Hadde hun ikke tillit til at kapitalen i Norge og de som har makta i WTO og andre internasjonale organisasjoner/avtaler, som USA, som energiselskaper, som tysk industri som er avhengig av norsk olje, respektfullt vil trekke seg unna når et folkeflertall ønsker det? Tenkte hun på at den internasjonale kapitalen ville sette i gang økonomiske sanksjoner, handelsboikott og kanskje det som verre er? Altså, møte demokratiet, flertallsvedtak, med makt og vold?
Jeg veit ikke hva hun tenkte, jeg gjetter. Det var da revolusjonen i Norge stod for meg som mindre rar.
Jeg ser for meg en folkelig kamp der flertallet av folk i by og bygd krever at kapitalen skal temmes. At stat og kommune reelt skal ha tilbake naturressursene i landet. At folks arbeid skal brukes til å lage et bedre land å bo i. At Norge skal holde seg vekk fra rolla som støttespiller og lakei for den amerikanske imperialismen. At folk altså har tatt sjansen på å finne svaret på spørsmålet "får vi lov til det?" Det er ingen gitt å vite hvordan en sånn kamp og bevegelse vil bli møtt av norsk og utenlandsk kapital og voldsapparat. Men mest sannsynlig blir det vel ikke å likne med et vanlig stortingsvalg, sjøl om det hadde vært mest ønskelig, sett fra folkets ståsted.
Det den sosialdemokratiske Gerhardsen hadde på sitt program på 50-tallet, ville i dag kreve en revolusjonær omveltning for å få gjennomført! Eller hva? Er det mulig å gå tilbake til 50-, 60- og 70-tallets kapitalisme i Norge? Eller vil forsøk på å en slik reformpolitikk i dag føre til konfrontasjoner, ikke først og fremst mellom partier og klasser i Norge, men mellom flertallet av det norske folket og ei norsk regjering på den ene sida, - og EU med EØS-avtale og WTO med Gats-avtale på den andre?
Er det blitt slik at det som var en alminnelig, sosialdemokratisk politikk innafor kapitalismen, nå er blitt så dramatisk radikalt, at kampen for den må innebære et brudd med kapitalismen som system?