Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Angerdebatt
- nå også i Klassekampen

av Jorun Gulbrandsen

15. februar 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Klassekampen har starta en serie som har starta som en reprise på det vi har sett før av "angerdebatt" der vi som er eller var tilhengere av m-l-bevegelsen eller fortsatt er med, blir oppfordra til å bekjenne våre synder og rense vår sjel. En del personer som har lang trening i å kreve dette, er henta inn for å erklære pasienten død og uten betydning. Likevel bruker de nokså mye energi og trykksverte for å godtgjøre dommene. Nå må jeg skynde meg og si at serien ikke kan dømmes eller bedømmes etter 3 dager. Den kan utvikle seg helt annerledes enn hva starten legger opp til.

Men først ei lita uhøytidelig fortelling for å sette leserene i lun stemning. Dette har ingenting med angjeldende sak å gjøre:


Ei oppdikta fortelling

For å ta et tenkt tilfelle: Nei til EU er 30 år. Organisasjonen blir gratulert av NRKs Sånn er livet, og 30 år blir tilgodesett med et lengre innslag. NRKs Her og nå lager et innslag hvor de klipper sammen intervjuer to steder, med ja-sidas kanapeforberedelser til sin fest, mens Nei til EU lager løpesedler. Aftenposten gratulerer, riktignok på sin "de er litt rare"-måte, men likevel. Mens Nationen gjør noe helt annet. Nationen har forberedt, siden juletider, å lage en serie om 30 år med kamp mot EU og om organisasjonen Nei til EU (som het Folkebevegelsen mot EEC i sin tid). Nationen gratulerer ikke. Sigbjørn Gjelsvik er blitt usynlig, Nei til EU som organisasjon er faktisk også blitt usynlig, Nationen starter med at en ja-mann, som har brukt nokså mye av livet sitt i de siste 30 år til å forklare hvor mye galt nei-bevegelsen tenker og gjør, til å si det samme igjen. Særlig om den første EU-kampen på 70-tallet. Premisset ligger der: Hvordan kunne de ta så feil? Nationen følger opp med en ja-til EU-historiker som får spørsmål: "Var det ikke rart at nei-folka alt fra første stund gikk med nisselue foran ansiktet slik at de ikke kunne se?" Og historikeren svarer at det var det psykologiske, religiøse, kollektive redselen for virkeligheten som var drivkrafta, dessuten var jo mange med i hattemenigheten, særlig fra 1958. Så kommer enda en ja-til EU-historiker som har forska skikkelig mye på nei-bevegelsen, og slår fast at nei-sida etterlater seg intet av verdi, bortsett fra at de har tatt opp spørsmål om velferd, men det hadde andre tatt opp uansett, det lå i tida. Dessuten er Nei til EU død, så det var om organisasjonens fortid serien skulle handle om.

Hvis dette hadde skjedd, så ville vel ingen bli spesielt forundra over at nei-folk lurte på hva som gikk av Nationen om dagen. Ikke fordi de ikke hadde hørt slike ting fra ja-sida før, i en 10, 20 og 30 år, men de ville antakelig bli forundra over at det var akkurat Nationen som brukte anledninga til å gulpe opp det samme. Ikke minst nå som EU-kampen var begynt igjen.

Organisasjonen Nei til EU ville antakelig lide skade. Men også andre ville bli tråkka på. Mange titusen folk kjenner historia av egen erfaring, uavhengig av hva en og annen ja-forsker måtte finne på. Også Nationen ville blitt skada. For avisa hadde greid å tråkke på dem som er aktive i dag, men det er ikke det viktigste. De som holder fortet i Nei til EU mellom slagene, er kanskje bare 1.000 folk (bare???). Men mange titusener Nationen-venner har vært med i kampen mot EU i løpet av 30 år, og mange av dem føler seg tråkka på ved at det er akkurat Nationen som markerer historia ved å bringe gammel ja-propaganda som en flott, forberedt Nationen-serie. Det går an å avfeie dem ved å si at de har så mye følelser, stakkars. Eller det går an å undersøke deres egne opplevelser og erfaringer.

Men så tilbake til saken: Jeg har hørt at Klassekampen har fått en del negative reaksjoner på starten på sin serie om m-l-bevegelsen og AKP sin historie gjennom 30 år. Jeg er nokså sikker på at avisa kommer til å justere litt, ta med et par ekstra intervjuobjekter som veit noe om historia - eller som ikke påstår at AKP er død. Det er fint.

Og en kan jo lure på om det er noen vits i å bry seg. I et krig/fredsperspektiv, dagen for de store antikrigsdemonstrasjonene over hele verden, blir mange av de hjemlige problemstillingene nokså små.

På den andre sida er det her hjemme kampen føres, enten det er mot krig eller EU, mot WTO og Gats, mot privatisering av helsevesen og skole eller for å bygge en revolusjonær bevegelse. Så det er likevel ikke likegyldig hvordan Klassekampen behandler viktige sider ved sin egen historie (eller hvordan for eksempel Nationen vurderer kampen mot EU).

Det er mange, mange tusen folk som opp gjennom årene, ikke minst på 1970-tallet, mener at de var med på noe som var meningsfullt og bra! De vet med seg sjøl at de dreiv med soldaritetsarbeid for folk i Vietnam, Chile, Tsjekkoslovakia, Palestina, Eritrea, Afghanistan, folkeavstemning mot EU (da EEC), abortkamp, barehagekamp, streikestøttearbeid, fagforeningsarbeid, kor og viseverksteder, produksjon av teater, bøker, sanger, - og sosialismediskusjoner av mange slag. Det er mange av dem som reagerer på at Klassekampen velger den reaksjonære herskertekniken om at de var fanatiske, gærne, religiøse - og spilte ingen rolle.

Vignetten

Det er interessant å se på innfallsvinkelen til denne serien som Klassekampen har forberedt lenge. Vignetten er "(m-l) Fra 68-opprør til krigskommunisme. (Under): Følg Klassekampens debatt- og intervjuserie om ml-bevegelsen, 30 år etter stiftelsen av AKP(m-l)". 1968? Innafor det som da het Sosialistisk Ungdomsforbund var det revolusjonære kommunister fra tidlig/midt på 60-tallet. De revolusjonære var enige i den måten som Marx og Lenin analyserer kapitalismen og imperialismen på, utviklingskreftene innafor kapitalismen/imperialismen og faktorene som fører til systemets kriser og undergang. Den spirende revolusjonære bevegelsen kom før det såkalte 68-opprøret. Når det gjelder 68-opprøret, er det ikke godt å si hva som menes hvis det er Norge en snakker om. I 1968 skjedde det ikke noe spesielt på ungdomsfronten. Men på begynnelsen av 70-tallet var det mange skoleaksjoner, for demokrati og mot karakterer på ungdomsskoler og gymnas, for demokrati og bedre økonomi blant studentene. Mer om 1968 seinere. Tilbake til vignetten: "Krigskommunisme"? Vi vil vel etterhvert se hva det skal bety, om det var AKPs analyse om at det var en aktuell krigsfare, eller om det var idealet om å leve enkelt og arbeide hardt. Jeg vet ikke når Klassekampen mener at denne krigskommunismen slutta, altså hvor lenge de 30 åra avisa sier de skal beskrive, varer. Det vil vise seg.

Bakover, alltid bakover

Serien skal altså handle om "30 år etter stiftelsen av AKP(m-l)" AKP er jo 30 år 18. februar. Det kunne ved første øyekast virke som om det var de 30 åra serien skulle diskutere, og at redaksjonen kunne gjøre dette både kritisk og spennende. dessverre seg jeg at de som er invitert til å skrive større tekster, har fått problemstillinger fra fortida. Jeg, som er leder av AKP og som er en av de få organiserte med uavbrutt aktiv linje fra 1965, er ikke spurt. Når jeg sier det, kan jeg straks drites ut med at jeg furter, noe jeg faktisk ikke gjør, men jeg våger likevel å nevne det, som et eksempel på at blikket til Klassekampen er retta svært langt bakover. Noen på 20 år i dag, kunne blitt spurt: Hvorfor er du med?

Så til politikken

Den innledende problemstillinga: Hodet er bøyd. Redaktør Bjørgulv Braanen starter serien med å skrive på side 2 onsdag 12. februar om den traumatiske fortida. "Her finnes det fortsatt mye følelser, aggresjon og engasjement." "Mange på venstresiden, ikke minst mange som var i nærkamp med ml-erne på slutten av 60-tallet og senere på midten av 70-tallet (da SV ble karakterisert som reaksjonært og "den taktiske hovedfienden"), som den dag i dag har et svært problematisk forhold til ml-erne."

Ja, når en først går inn på det, tror jeg at det er en god del folk som husker vanskelige tider. Jeg husker at jeg sjøl har vært slem mot noen. Og jeg husker nesten like godt hvordan jeg og folk som meg blei behandla dårlig. Også av folk med makt, med store konsekvenser for vårt liv i perioder. At noen går og bærre nag i tiår etter tiår, det tror jeg, og kanskje det finnes en terapi for slikt. Men min erfaring (jeg har snakka med mange om det) er at stort sett jobber folk bra sammen. Når folk har jobba politisk sammen i EU-kampen, i fagforeninga, i kvinnekampen, så er ikke alle uenigheter borte, takk og pris, og noen ganger kan en irritere seg over folk som ikke mener det samme som en sjøl ..., men arbeid over tid skaper kjennskap og tillit. Så vi som påstås å være de slemmeste, burde ha merka mer av mistilliten og aggresjonen mot oss, jeg må si at jeg merker den ikke i det daglige arbeidet. Kanskje andre gjør det. Men det er klart, påminnelsen kommer jo som i KK-serien eller når Dagbladet nå og da har liknende "de var fæle og burde angre"-serier.

Så skriver Bjørgulv Braanen noe enda mer interessant: "For at denne tradisjonen og de menneskene som knytter seg til den, skal kunne gå inn i framtida med hevet hode, kreves det en fornyet og åpenhjertig debatt om ml-epoken på 1970-tallet. Tiden er inne for å kaste av seg traumet som hviler over norsk venstreside som følge av konfliktene som utspilte seg for over et kvart århundre siden."

Hodet er hevet

M-l-tradisjonen og de menneskene som knytter seg til den skal gå inn i framtida med hevet hode. Men for å få til det, må vi ha en fornya og åpenhjertig debatt om m-l-epoken på 1970-tallet. Jasså? Hvorfor skulle ikke jeg for eksempel, kunne gå med hevet hode, - med eller uten debatt om 70-tallet? Jeg har allerede hevet hode! Jeg er virkelig fornøyd med den politiske kampen jeg har vært med på i alle disse åra. Men jeg er også enig i de grundige oppsummeringene som er gjort tidligere, om feil og svakheter, som i disse fem bøkene:

Jeg veit ikke om noe norsk parti som kan vise til en slik sjølkritisk granskning. Mye av kritikken mot m-l-bevegelsen slår inn vid åpne dører. Les og døm sjøl.

Traumer eller politikk?

Vi er alle produkter av vår tid, vår klassebakgrunn, vårt kjønn, det arbeidet vi driver med og den kunnskapen vi har tilgang til. Av og til vil vi oppsummere at vi har ment feil eller utført handlinger som ikke fungerte slik vi trodde. De som tar et standpunkt for arbeidsfolk og andre utbytta og undertrykte, og forsøker å endre samfunnet nedenfra ved å organisere, diskutere, organisere og diskutere, vil i løpet av noen år se seg tilbake og oppsummere feil. Men å ha moralismens religiøse forhold til historia, det er ikke min stil. Så jeg har hevet hode, og det synes jeg også andre jeg kan være uenig med, også skal ha. Så hvem er det som har de store traumene? Dem jeg krangla med, da jeg var en 16-20 år, var stort sett eldre folk enn meg, de var mest medlemmer av SF. Jeg er nå 54 år. Så hvor mange av dem som er 55-60 år preger norsk venstreside i dag? Venstresida er i stor grad tatt over av unge folk, det er klart noen av dem hører traumehistorier fra gamle, men at de hviler over venstresida? Mitt bestemte inntrykk er at de unge folka er like interessert i de gamles traumer som i en gammal sko.

Men noen vil stadig ha omkamp om 70-tallet. Den foregår ved at noen krever anger av dem de var uenig med. Det er ikke meg. Jeg krever ikke anger av dem jeg var uenig med. Denne angergreia med traumer og senket/hevet hode er en virkelig avsporing fra å diskutere politikk, ikke bare den politikken som ble diskutert på 70-tallet, men den har betydning også i dag! Og dette er det viktigste. Det er det jeg tror 70-talls-traumet egentlig handler om: Kampen om ei revolusjonær linje og praksis for dagen i dag. Og den kampen tar vi også gjerne. Men i stedet blir vi møtt med herskerteknikker: "Karakteristikker" (var religiøse, fanatiske) og "påføring av skyld og skam" (var slemme, andre har fått varige skader (traumer)).

Nå har jeg ikke skrevet helt sant. For det hender at jeg i sinne sier til folk rundt meg at aldri blir det krevd at de som støtta USAs bombing av Vietnam skal angre. De som var såre fornøyd med apartheidregimet i Sør-Afrika, de skal ikke angre. De som synes det Israel gjør mot det palestinske folket er greit, de skal ikke angre. De som støtter kapitalismen, som sørger for fattigdom og nød, de skal ikke angre. De som sender norske soldater som bomber folk i Afghanistan, de skal ikke angre. Så de moralske krava blir ikke stilt til alle, for å si det forsiktig. Men slik kan jeg si polemisk i en diskusjon. I det vanlige, politiske arbeidet blir en klokere av å forsøke å jobbe vitenskapelig.

Hvorfor finnes det flere fortellinger om m-l-bevegelsen?

En forteller om at SUF og AKP sine medlemmer/organisasjonen støtta terror og diktatur, plaga arbeidskamerater nesten til vanvidd, ville ikke samarbeide med noen, kommanderte medlemmene til å ikke føde eller gifte seg, nekta folk å utdanne seg.

En annen forteller om at SUF og AKP sine medlemmer/organisasjonen var den første i Norge som støtta det palestinske folket mot Israel, skapte rom for solidaritet, egenaktivitet og demokratisk praksis, var antiautoritær, tok parti for arbeiderklasen og utvikla redskaper for kvinneopprør.

Hvordan kan to sterkt ulike fortellinger leve side om side? Det er ikke det minste merkelig. Det er uttykk for en politisk kamp. Bare tenk på når historia om krigen mot Afghanistan eller Irak skal skrives. Er det ikke sannsynlig at det blir minst to? Vil ikke Bush sin fortelling være like virkelig som det irakiske folket sin? Ja- og nei-sidas oppsummering av EU-kampen?

Det er viktig å være klar over at fortellinger om m-l-bevegelsen bunner seg i alminnelige politiske uenigheter. Og at det ikke er AKP som har vært i posisjon til å ha definisjonsmakta. Men å ha makt behøver ikke å innebære å ha den eneste rette fortellinga.

Derfor vil jeg fortelle små biter av min. Den vil ikke være den rette for alle andre. Men likevel nokså vanlig, tror jeg.

Jeg kan skjønne at mange reagerte negativt på det SUF og seinere AKP sa. Det var så sært på den tida! I dag er det ikke så sært. I dag er mange av meningene flertallsmeninger. Men noen av dem som var mest oppskaka for 30 år sida, har beholdt meningene sine fra den gangen, og er fortsatt oppskaka.

Vietnam

Da jeg begynte å delta i solidaritetsarbeidet for Vietnam, mot USA, midt på 1960-tallet og utover, var det en stor diskusjon. Om hvorvidt det var riktig eller galt å støtte en frigjøringsbevegelse som førte en væpna kamp. Vi mente det var riktig. Det var en kamp for og imot pasifisme. Hvem diskuterte vi dette med? Folk i SF og Arbeiderpartiet. Blei noen sure? Ja. Å stå og samle inn penger til frigjøringsfronten i Vietnam, var til å begynne med en farefull handling, vi ble møtt med mye aggresjon. Både mot USA og støtte til væpna kamp. Virkelig fremmed.

Noen år etter var det nokså vanlig å mene at det er et skille mellom rettferdig og urettferdig krig. Forståelsen for den nasjonale sjølråderetten stod sterkt. Dette kom av at mange av oss hadde lært av familie og skolen om krigen, og av at vi mente at folk i den 3. verden hadde rett til å befri seg fra de rike statenes angrep og kolonialisme. Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia 21. august 1968, og i 20 år tok AKP initiativ til demonstrasjoner mot dette. Først demonstrasjoner, på slutten ble det mest møter, men 20 år! Sovjet gikk inn i Afghanistan i desember 1979, og motstanden mot dette ble markert på årsdagen i mange år,etter hvert gjennom Afghanistankomiteen som AKP først tok initiativet til. 11. september ble markert i mange år - årsdagen for kuppet i Chile. Dette var mange tusen folk med på, det skjedde jo det samme over hele landet. Det var mange, både i Arbeiderpartiet og i SV, som mente at vi var alt for opptatt av å kritisere Sovjet. Det var politiske uenigheter. Vi sa, kamp for ethvert folks sjølråderett, uansett hvem det gjelder.

Palestina

Støtten til Palestina. "Alle" støtta Israel. Sjøl SF-ledelsen, moderorgaisasjonen til SUF, støtta Israel på 60-tallet. Det var populært for sosialister å dra til Israel og jobbe solidarisk på kibbutz for å hjelpe til. SUF var den første norske organisasjonen som støtta den palestinske frigjøringskampen. Pål Steigan skriver i boka si (På den himmelske freds plass, side 86) om dette. Jeg husker det også veldig godt. På gymnaset der noen av oss SUF-medlemmer gikk, ble SUFs vedtak en sjokkerende hendelse, ikke minst for mange av lærerne.

I juni 1967 vedtok SUF:

Vi blei kalt nazister i Dagbladet. Vi fikk et veldig ekstremistisk ansikt fordi vi var de eneste.

Politiske uenigheter

Det var en uenighet om det var klasser i Norge eller ikke. En nokså vanlig mening var at det fantes sosiale lag og ulikheter, men at begrepet klasser var avlegs. Å snakke om en arbeiderklasse, til og med støtte den og framheve den som viktig, ble sett på som rart og fremmedartet. Gammaldags til og med. Vi fikk derfor på dette grunnlaget et rart preg. Politiske uenigheter. Men alle streikene på samme tid bidro til at mange så at det var klassekamp, og vi var ikke så rare på det området lenger. Vår krisefortelling, blei imidlertid møtt med mest hoderisting. Vi sa at kapitalismen måtte føre til kriser og arbeidsløshet, noe den også gjør, men på den tida var harmonioppfatninga nokså alminnelig Norge.

Det var uenighet om "reform eller revolusjon". Dette er både et aktuelt og et tradisjonelt skille innenfor arbeiderbevegelsen, mellom dem som kaller seg sosialister og kommunister. Reformistene mener at sosialismen kan bli innført gjennom vanlige parlamentariske valg. De revolusjonære mener at dette er ønskelig, men at arbeiderklassen må forberede seg på at overklassen ikke godtar flertallets avgjørelse og vil møte den med vold, noe arbeiderklassen må forberede seg på. De som mener det siste, blir ofte urettferdig stempla som voldselskere av sine motstandere. SUF/AKP tok fram igjen det revolusjonære standpunktet etter at det hadde vært gravlagt i en 30 år, og det var rart og fremmed. Sjøl om argumentene våre var aktuelle: I 1965 ble en halv million kommunister myrdet i Indonesia. I Chile ble sosialisten Salvatore Allende valgt på demokratisk vis til president i 1973, men USA så sine økonomiske interesser trua, og satte CIA inn for å gjennomføre et militærkupp. General Pinochet ble satt inn, drepte, torturerte og fengsla mange radikale, sosialister og fagforeningsfolk, noe de mange chilenske flyktningene i Norge kan fortelle om.

Det var denne motsigelsen, reform eller revolusjon, som var grunnlaget for at SUF brøyt med SF i 1969. Enda SF var mer radikalt enn det SV er i dag, tror jeg. Det er klart at mange i SF blei forbanna. Men når historia skal oppsummeres, er det mer interessant å se på tida og de politiske linjene, enn på psykologi.

Sovjet

Det var uenighet om Sovjet. Mange av oss som ble med i SUF, hadde foreldre med et positivt syn på Sovjet, noe mange av oss hadde lært av dem. Arbeidsfolk under og etter krigen hadde vanligvis et kjærlig forhold til både Sovjet og Stalin. Så det kosta å utvikle et annet syn. Vi mente Sovjet hadde forlatt sosialismen, og kom derfor i konflikt med vårt moderparti SF og avisa Orientering (nå Ny Tid) som forsvarte det "sosialistiske Sovjet" mot SUF på lederplass.

Det var uenighet om u-hjelp. SF sa at u-hjelpa var bra. Vi sa at u-hjelpa fungerte som "utbyttingshjelp". Vårt standpunkt var ekstremistisk.

Folket

"Folket skal seire." I stedet for det normale synet (også i dag) om at bare politikere og ledere er ekspertene som sikkert veit best, sa SUF/AKP at "bare massene er de virkelige heltene". Inspirasjonen for dette kom i stor grad fra Kina. Men det kom også fra egne erfaringer: USA ble slått i Vietnam og flertallet av folket i Norge sa nei til EU (da med navn EEC) i 1972 på tross av regjeringas, de største medienes og overklassens vilje. Det var en optimistisk bevegelse som utvikla seg, med stor tro på potensialet i menneskene. Det er klart at dette synet står det strid om! Å kalle et syn som går ut på at folk kan endre historia og har en stor, potensiell kraft, for religiøst, er å unnvike en diskusjon om de faktiske forholda. I vårt samfunn blir folk innpoda fra barnsbein av, gjennom hele kulturen (som også skolen er en del av) at de ikke har så mye de skulle ha sagt, at de ikke er så kloke og kunnskapsrike som de som styrer det meste, og folk har absolutt en tendens til å undervurdere seg sjøl. Det veit vi veldig godt fra kvinnebevegelsen, men også fagforeningsfolk veit det. Det er en borgerlig ideologi som bidrar til å holde folk inne i sitt eget fengsel. Å utfordre denne ideologien vekker alltid reaksjoner! Ikke minst fra dem som sjøl mener de er eksperter ...

Proletarisering

"Bli en arbeider." På 1970-tallet ble medlemmene oppfordra til å ta industriarbeid. Riktignok kom de fleste medlemmene fra vanlige familier med vanlige levekår, så det var ikke så mye i veien med klassebakgrunnen. Men med så mange medlemmer på skole og universitet, ville partiet sikre at båndene til arbeiderklassen ikke blei svekka, men styrka. Dette ble ofte møtt med hoderisting, særlig fra foreldre, som sjøl ikke hadde hatt råd til å gå på skolen. Næringslivtoppene, DNA/LO-sjefene og Politiets overvåkingstjeneste gikk mer drastisk til verks, ved å forsøke å fjerne disse unge kommunistene fra arbeidsplassene, og ved å registrere alt de foretok seg. Jeg tror at den såkalte "proletariseringskampanja" i noens øyne var det verste AKP gjorde. I et kapitalistisk samfunn er arbeiderklassen sett ned på. I tillegg finnes det mange snobber. De synes det er helt perverst å frivillig ønske å være arbeider. Ikke bare det, det er perverst å synes at kontorfolk, kassadamer, malere, fiskere, jordbrukere, sjåfører, lærere, førskolelærere, hjelpepleiere, snekkere og sjukepleiere er de virkelige heltene i samfunnet og det eneste virkelige håpet for framtida. Det vekker avsky.

Kvinnene

På 1970-tallet oppstod den såkalte nye kvinnebevegelsen. Kvinnebevegelsen var sjølsagt ikke ny. Men den fikk en nytt oppsving fra tidlig på 70-tallet. Grunnlaget for det var at en halv million kvinner ble trukket ut i lønnsarbeid. Dette førte til en ny situasjon, nye erfaringer som tvang fram ny bevissthet og nye krav. Kampen for sjølbestemt abort. For gratis daghjem til alle barn. For kortere arbeidstid og lengre svangerskapspersmisjon (som da var 3 måneder). Mot porno og prostitusjon. I denne bevegelsen var mange AKPere aktive - sammen med mange andre kvinner. Kampen gav erfaring om hvordan det kapitalistiske samfunnet hadde bygd kvinneundertrykkinga inn i systemet sitt. Samfunnet tjener på den. Mange spørsmål ble stilt og studert for å finne svar. AKP tok initiativ til å danne Kvinnefronten som skulle kjempe mot all kvinneundertrykking og samtidig stille seg mest sammen med de kvinnene som var nederst i samfunnet. Arbeiderkvinnene.

Det var politiske uenigheter. Det var i flere år to åttendemarstog samtidig i mange byer! Men uenighetene gikk bl.a på om et åttendemarstog kunne uttale seg om noe annet enn det som ble kalt "reine kvinnesaker". Vi mente at kvinner skulle kunne uttale seg om hele verden hvis de ville, på 8. mars. Det var ikke bare antiimperialisme som falt deler av kvinnebevegelsen tungt for brystet. Krav om at Sovjet måtte trekke seg ut av Afghanistan, var vanskelig - på 8. mars. Streikestøtte blei heller ikke sett på som kvinnesak, det måtte da bare være kvinner i streik, de kunne få støtte. Det var en stor konflikt da SV-ledelsen lot Otto Hauglin få stoppe innføringa av sjølbestemt abort. Med denne unnvikenheten sendte de mer enn 30.000 kvinner til abortnemdene. Etter hvert ble det "lov" å mene noe om alt, også på 8. mars. I dag tas diskusjonene på nytt i nye generasjoner.

Partiet

Det var på 80-tallet at erfaringene fra kvinnekampen ble kjempa også inn i partiet og som endra partiets politikk og praksis nokså mye. Kanskje var det avgjørende for at partiet utvikla politikken og tenkninga si på mange områder. Det ble utvikla bøllekurs, kvinnekvotering, nye vedtekter, kvinnelige arbeidere skulle ha lederplasser. Så ble det en virkelig stor kritikk av erfaringene med sosialismen. Det endte med at partiet kom til at et revolusjonært parti under sosialismen ikke måtte sitte med makta for å kunne slåss fritt. Og at det måtte være sterke arbeider- og kvinneorganisasjoner som stod i en fri stilling slik at de kunne fungere som opposisjon. Om dette har Kjersti Ericsson skrevet grundig.

Autoritær?

Noen sier at m-l-bevegelsen skilte seg fra 68-opprøret ved å ikke være antiauoritær. Jeg mener m-l-bevegelsen var begge deler.

Den var ekstremt antiautoritær. Autoritetene som det ble kjempa innbitt mot var veldig store og tunge. Det var det synet vi hadde lært om at Sovjet var sosialistisk, og som de politiske voksne hadde. Det var alle de alminnelige meningene som jeg har fortalt om ovenfor, som vi opponerte mot. Det var mot karakterer i skolen, som vi så på (og ser på) som en herskerteknikk. Det var noe av dette som til å begynne med fikk kulturrevolusjonen i Kina til å virke så fantastisk befriende: Offiserene skulle ikke ha det bedre enn soldatene. De intellektuelle skulle også lære hvordan det var å jobbe. (At folk blei plaga og ydmyka i Kina i disse kampanjene som vi bare hørte og forstod det fine om, det lærte vi etterpå. Men jeg nevner det likevel fordi det var det antiautoritære som trakk.) Skrekkhistoriene i "borgerpressa" trodde vi ikke noe på.

Men vi var ikke hippier. Vi syntes at hippiene var upolitiske, de hadde ingen retning, de sa peace and love, men var det ikke noen som var angriper og noen som var ofre i krigen? De kledte seg i blomster og lange skjørt, men gjorde de noe i samfunnet? Og hvorfor blei verden bedre av å røyke hasj? Slik var det vi tenkte. Vi så på hippiene som snille, men nokså dumme. I denne sammenhengen var vi autoritære. Vi organiserte, delte ut oppgaver til hverandre, hadde kampanjer skulle komme i mål på bestemte tidspunkter osv. Vi kom fra arbeiderfamilier og fra familier som var småbrukere og fra folk med andre, vanlige kår, så det var vel ikke så rart at de fleste av oss var vant til det alminnelige: Du må gjøre noe, skal det bli til noe. Ganske vanlig, med andre ord. Men da kreves det disiplin og samhandling. Ikke bare snakke, gjøre også. Det er ikke mulig å ta revolusjonen på alvor, dvs omveltninga av det kapitalistiske samfunnet, uten samtidig ta alvorlig på å bygge en organisasjon som det er noe tak i. På samme måte som arbeiderklassen er nokså forsvarsløse uten aktive og gode fagforeninger, trenger den politiske kampen om hele makta også en organisasjon som jobber for akkurat det.

Samtidig tror jeg at noe av det mange av oss husker med stor glede, var alt mylderet, diskusjonene, aksjonene, demokratiet, alle skulle være med på å bestemme. Førstemai-togene skulle ikke bare være fagforeningsfolkas anliggende, men alle som hadde andre interesser enn kapitalens. Det var derfor det ofte omtalte og latterliggjorte "Blåsbort vel" er trukket fram, av andre enn oss. "Blåsbort vel" har jo ingenting med første mai å gjøre, vel? Men det mente vi. Har du en protest, har du et krav, ta det med i toget, la folk forenes. Derfor kom grupper av husokkupanter, en veiaksjon, bostedsløse, de fikk hjelp til å organisere seg, til transport eller annet, for at alle som hadde noe på hjertet, skulle snakke. Det tok så mye tid! Det var virkelig bra! Sånn bør det være under sosialismen. Og mange i dag burde bruke disse erfaringene og utvikle dem for nåtidas forhold.

Ingen sak for liten

Arne Byrkjeflot, medlem av AKP, gruppeleder for RVs bystyregruppe i Trondheim og nesteleder i LO i Trondheim, skriver i en artikkel her på nettstedet: "SUF(m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss , tar grundig feil. Jeg begynte på NTH i 69. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt.(Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Ingen sak var for liten eller stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for 50-milsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut."

Klassekampens ressursperson om det samme er Tor Egil Førland som har studert 1960- og 70-tallet, oppsummerer slik onsdag 12. februar: "Alt ml-erne sto for politisk, unntatt likestillingen, har havnet på historiens skraphaug." (Og så demper han det med kvinnefrigjøringen.) Han forteller videre om at 68-opprøret var antiautoritært, i motsetning til m-l. "På midten av 60-tallet kunne du bli utvist fra skolen hvis du hadde langt hår!" Ja, det er riktig. Den mest berømte var kanskje Odd Hansen, som ble utvist fra Teisen skole der jeg gikk, fordi han hadde langt hår. Vi var nemlig så uflidde og stygge i klærne, gutter og jenter hadde langt hår, og det hjalp ikke om Odd tilbød seg å ha håret i hestehale ... Men han var altså SUFer ... m-l ...

Vinkel

Klassekampens vinkling 13. februar - Jon Hustad, journalist i avisa:

"Var AKP berre eit importfenomen?
Eller ei vanleg vekking etter norsk mønster?
Handla det om politikk, eller leit etter mining for ein mett dessertgenerasjon?
Og kvifor i alle dagar lei medlemmane dei fleste intellektuelle standardar fare?
Kvifor imploderte rørsla til slutt og kverva bort i irrelevansen?"

For å få svar på disse spørsmåla henvender han seg til Ragnhild Mork (som skreiv om det religiøse m-l i Dagbladets angerserie i 1998). Hun trekker fram betydninga av Vietnamkrigen på ålreit vis, og sier også at SF ville ha samfunnsendring uten revolusjon. Når m-l-erne ville ha revolusjon, var det et "totalitært prosjekt". Ja, det kan man absolutt si ... Hun sier at "Ml-rørsla meinte dei vann EF-kampen i 1972. Folket sa nei takket være AKP". Hallo? Nei, men vi var virkelig med, og lærte mye om det norske samfunnet. "Så går Kina ut i 1974 og sier at EF er bra. Då seier AKP at Folkerepublikken eigentleg ikkje meiner dette. Kina driv ei spel overfor USA. Slik forvrengde AKP røyndomen for å få den inn i sitt verdsbilete." Dette er et godt eksempel på sekta sitt preg: Er du inne, så har du rett.

Men hva nå om journalist Jon Hustad hadde visst nok om dette til å stille spørsmålstegn ved om hun refererte historia rett? Kina-standpunktet kom i 1971, ikke i 1974. Det var naturligvis før folkeavstemninga i 1972. Da vi hørte at Kina nok synes det hadde vært fint om Norge ble med i EEC, ble det latter. Kina mente nemlig at EEC (nå EU) kunne fungere som ei blokk mot USA, og dermed hadde gode sider. Det var AKP uenig i, og vi bare fortalte Kina det. Sjølsagt ville EEC fungere delvis som ei blokk mot USA, men hovedsida var da som nå, at den skjerper undertrykkinga og utbyttinga av arbeidsfolk. Dette er ikke et eksempel på at AKP "forvrengde røyndomen", men var sjølstendige! Ikke dårlig tatt i betraktning at vi var 20-22-åringer.

Denne dumme framstillinga av AKP-Kina i 1971 har vært referert så mange ganger - og tilbakevist skriftlig så mange ganger - at en bare må trekke på skuldrene over historikeren som forsker på m-l-rørsla. Men det er ikke morsomt at Klassekampen ikke klarer å skrive riktig om det de skulle være best på. En oppgave for en historiker kunne kanskje være å finne ut av den spennende problemstillinga: Hvordan er det mulig at historier som den om Kina vandrer videre etter 30 år med tilbakevisning?

Det gjelder nåtida

Kapitalismen er et krise- og dødbringende samfunnssystem. Kapitalismen bør nedkjempes og erstattes med et sosialt, klasseløst samfunn. Sosialisme og kommunisme. Det er grunnleggende sett de samme diskusjonene og linjekampene som er viktige i dag, som var det på 1970-tallet. Det er interessant, men ikke rart. For eksempel:

Det er mer. Mye mer. Poenget mitt er at den stadige omkampen om 1970-åra handler om den politiske kampen i dag.

Til dere som krever anger og bot: Dere som var uenig med oss, diskuter heller politikk. Til dere som bare har hørt eller lest om at vi burde angre og derfor krever det, diskuter heller politiske spørsmål for i dag.

Er det i det hele tatt mulig å få gjort noe organisert og få resultater uten et parti av AKP-typen?